Terry Anderson, den verdensomspennende Associated Press-korrespondenten som ble et av USAs lengst holdte gisler etter at han ble tatt fra en gate i det krigsherjede Libanon i 1985 og holdt i nesten syv år, har dødd i en alder av 76 år.
Anderson, som kroniserte sin bortføring og torturiske fengsling av islamske militanter i sin bestselgende memoarbok «Den of Lions» fra 1993, døde søndag i sitt hjem i Greenwood Lake, New York, sa datteren hans, Sulome Anderson.
Anderson døde av komplikasjoner fra nylig hjerteoperasjon, sa datteren hans.
«Terry var dypt forpliktet til å rapportere øyenvitner på bakken og viste stor tapperhet og besluttsomhet, både i journalistikken og i løpet av årene han ble holdt som gissel. Vi setter stor pris på ofrene han og familien gjorde som et resultat av arbeidet hans, » sa Julie Pace, senior visepresident og administrerende redaktør i AP.
«Han likte aldri å bli kalt en helt, men det var det alle fortsatte å kalle ham,» sa Sulome Anderson. «Jeg så ham for en uke siden, og partneren min spurte ham om han hadde noe på bøttelisten sin, noe han ville gjøre. Han sa: «Jeg har levd så mye og jeg har gjort så mye. Jeg er fornøyd. .'»
Etter at han kom tilbake til USA i 1991, ledet Anderson et peripatetisk liv, holdt offentlige taler, underviste i journalistikk ved flere fremtredende universiteter og, til forskjellige tider, drev han en bluesbar, Cajun-restaurant, hesteranch og gourmetrestaurant.
Han slet også med posttraumatisk stresslidelse, vant millioner av dollar i frosne iranske eiendeler etter at en føderal domstol konkluderte med at landet spilte en rolle i hans fangst, og tapte så det meste til dårlige investeringer. Han begjærte seg konkurs i 2009.
Da han trakk seg fra University of Florida i 2015, slo Anderson seg ned på en liten hestegård i en rolig, landlig del av Nord-Virginia han hadde oppdaget mens han leiret med venner.
«Jeg bor på landet og det er rimelig godt vær og stille her ute og et fint sted, så jeg har det bra,» sa han lattermildt under et 2018-intervju med The Associated Press.
«Selv om min fars liv var preget av ekstrem lidelse under hans tid som gissel i fangenskap, fant han en stille og behagelig fred de siste årene,» sa Sulome Anderson i en uttalelse gitt til CBS News. «Jeg vet at han ville valgt å bli husket ikke av sin aller verste opplevelse, men gjennom sitt humanitære arbeid med Vietnam Children’s Fund, Committee to Protect Journalists, hjemløse veteraner og mange andre utrolige saker.»
Tatt til fange mens han rapporterte i Libanon
I 1985 ble Anderson en av flere vestlige som ble bortført av medlemmer av den sjiamuslimske gruppen Hizbollah under en krigstid som hadde kastet Libanon ut i kaos.
Som APs sjef i Midtøsten-korrespondent, hadde Anderson i flere år rapportert om den økende volden som griper Libanon mens landet kjempet en krig med Israel, mens Iran finansierte militante grupper som forsøkte å styrte regjeringen.
Den 16. mars 1985, en fridag, hadde han tatt en pause for å spille tennis med den tidligere AP-fotografen Don Mell og slapp Mell av hjemme hos ham da kidnappere med våpen dro ham fra bilen hans.
Han var sannsynligvis målrettet, sa han, fordi han var en av få vestlige fortsatt i Libanon og fordi hans rolle som journalist vekket mistanke blant medlemmer av Hizbollah.
«Fordi i deres termer må folk som går rundt og stiller spørsmål på vanskelige og farlige steder være spioner,» sa han til Virginia-avisen The Review of Orange County i 2018.
Det som fulgte var nesten syv år med brutalitet, hvor han ble slått, lenket til en vegg, truet på livet, ofte holdt våpen mot hodet og ble holdt i isolasjon i lange perioder.
Anderson var den lengste holdt av flere vestlige gisler som Hizbollah ble bortført gjennom årene, inkludert Terry Waite, den tidligere utsendingen til erkebiskopen av Canterbury, som hadde ankommet for å prøve å forhandle om Andersons løslatelse.
Etter Andersons og andre gislers beretninger var han også deres mest fiendtlige fange, og krevde stadig bedre mat og behandling, kranglet religion og politikk med fangstmennene sine, og lærte andre gisler tegnspråk og hvor de skulle skjule meldinger slik at de kunne kommunisere privat.
Han klarte å beholde en rask vidd og bitende sans for humor under sin lange prøvelse. På sin siste dag i Beirut kalte han lederen for kidnapperne inn på rommet sitt for å fortelle ham at han nettopp hadde hørt en feilaktig radiorapport som sa at han var blitt frigjort og var i Syria.
«Jeg sa: «Mahmound, hør på dette, jeg er ikke her. Jeg er borte, babes. Jeg er på vei til Damaskus.» Og vi lo begge to,» sa han til Giovanna Dell’Orto, forfatter av «AP Foreign Correspondents in Action: World War II to the Present.»
Senere fikk han vite at løslatelsen hans ble forsinket da en tredjepart som kidnapperne hans planla å overlate ham til dro for en prøvetur med festens elskerinne og de måtte finne noen andre.
Mell, som var i bilen under bortføringen, sa søndag at han og Anderson delte et uvanlig bånd.
«Vårt forhold var mye bredere og dypere, og viktigere og mer meningsfullt enn bare den ene hendelsen,» sa Mell.
Mell krediterte Anderson for å ha startet sin karriere innen journalistikk, og presset på for at den unge fotografen skulle bli ansatt av AP på heltid. Etter at Anderson ble løslatt, ble vennskapet deres dypere. De var hver for seg den beste mannen i hverandres bryllup og hadde hyppig kontakt.
Etter løslatelsen vendte han tilbake til en heltes velkomst ved APs hovedkvarter i New York.
Louis D. Boccardi, presidenten og administrerende direktør i AP på den tiden, husket søndag at Andersons situasjon aldri var langt unna AP-kollegene sine tanker.
«Ordet «helt» blir kastet rundt mye, men å bruke det på Terry Anderson forbedrer det bare,» sa Boccardi. «Hans seks og et halvt år lange prøvelse som gissel av terrorister var like utenkelig som den var ekte – kjeder som ble fraktet fra gjemmested til gjemmested festet til chassiset på en lastebil, gitt ofte uspiselig mat, kuttet av fra verden han rapporterte om med så dyktighet og omsorg.»
«Hvis du beholder hatet, kan du ikke ha gleden»
Andersons humor skjulte ofte PTSD han erkjente lidelse i årevis etterpå.
«AP fikk et par britiske eksperter på gisseldekompresjon, kliniske psykiatere, til å rådgi min kone og meg selv, og de var veldig nyttige,» sa han i 2018. «Men et av problemene jeg hadde var at jeg ikke kjente nok igjen skaden. som var gjort.
«Så, når folk spør meg, vet du: «Er du over det?» Vel, jeg vet ikke, det er ikke der, jeg tenker ikke så mye på det i disse dager, men det er der.
Anderson sa at hans tro som kristen hjalp ham å gi slipp på sinnet. Og noe kona hans senere fortalte ham også hjalp ham til å komme videre: «Hvis du beholder hatet, kan du ikke ha gleden».
På tidspunktet for bortføringen hans var Anderson forlovet med å bli gift og hans fremtidige kone var seks måneder gravid med datteren deres, Sulome.
Paret giftet seg like etter løslatelsen, men skilte seg noen år senere, og selv om de forble på vennlige forhold, var Anderson og datteren fremmedgjort i årevis.
«Jeg elsker faren min veldig mye. Faren min har alltid elsket meg. Jeg visste det bare ikke fordi han ikke var i stand til å vise det til meg,» sa Sulome Anderson til AP i 2017.
Far og datter forsonet seg etter utgivelsen av hennes kritikerroste bok fra 2017, «Gislenes datter», der hun fortalte om å reise til Libanon for å konfrontere og til slutt tilgi en av farens kidnappere.
«Jeg tror hun gjorde noen ekstraordinære ting, dro på en veldig vanskelig personlig reise, men også oppnådd et ganske viktig stykke journalistikk med det,» sa Anderson. «Hun er nå en bedre journalist enn jeg noen gang har vært.»
Terry Alan Anderson ble født 27. oktober 1947. Han tilbrakte sine tidlige barndomsår i den lille Lake Erie-byen Vermilion, Ohio, hvor faren hans var politibetjent.
Etter at han ble uteksaminert fra videregående, avviste han et stipend til University of Michigan til fordel for å verve seg til Marines, hvor han steg til rangering av stabssersjant mens han så kamp under Vietnamkrigen.
Etter at han kom hjem, meldte han seg inn ved Iowa State University hvor han ble uteksaminert med en dobbel hovedfag i journalistikk og statsvitenskap og like etter gikk han på jobb for AP. Han rapporterte fra Kentucky, Japan og Sør-Afrika før han ankom Libanon i 1982, akkurat da landet var på vei ned i kaos.
«Egentlig var det den mest fascinerende jobben jeg noen gang har hatt i mitt liv,» sa han til The Review. «Det var intenst. Krig pågår – det var veldig farlig i Beirut. Ondskapelig borgerkrig, og jeg varte i omtrent tre år før jeg ble kidnappet.»
Anderson var gift og skilt tre ganger. I tillegg til datteren Sulome, blir han overlevd av en annen datter, Gabrielle Anderson, fra sitt første ekteskap; en søster, Judy Anderson; og en bror, Jack Anderson.
