Den britiske legen, mikrobiologen og bakteriologen Alexander Fleming var ansvarlig for oppdagelsen av antibiotikamedisin. Det sies at oppdagelsen 30. september 1928 også ble hjulpet av en tilfeldighet som følge av den påståtte uorden og kaotiske arbeidsstilen til vinneren av Nobelprisen i fysiologi og medisin i 1945.
Alexander Fleming ble født 6. august 1881 på Lochfield Farm nær byen Darvel i det skotske fylket Ayrshire. I 1906 ble han uteksaminert fra Det medisinske fakultet ved University of London i St. Mary. Etter eksamen fra fakultetet begynte han å jobbe i universitetslaboratoriet, hvor han jobbet med vaksiner og immunologi.
Fleming overlevde første verdenskrig som lege vest i Frankrike. Der møtte han fenomenet at dype sår fra soldater noen ganger leget selv om de ikke ble desinfisert. Han mente at menneskekroppen produserer et stoff som hjelper kroppen med å bekjempe bakterier. I 1921, allerede etter at han kom tilbake til laboratoriet, isolerte han stoffet lysozym fra kroppsvæsker, som ødelegger visse typer bakterier.
I 1928, 47 år gammel, ble han utnevnt til professor, og i september samme år brakte han oppdagelsen av penicillin til verden. Det skjedde etter at han kom tilbake fra ferie til laboratoriet 30. september 1928. På uvaskede tallerkener med stafylokokkkulturer la han merke til en grønnaktig mugg i nærheten som stafylokokkene ikke lenger vokste. Av dette konkluderte han med at muggsoppen hemmer utviklingen av bakterier. Basert på ytterligere eksperimenter oppdaget han at mugg (penicillium notatum) produserer et stoff som dreper bakterier og kalte det penicillin.
I februar 1929 ble Flemings funn, etter ytterligere grundig verifisering, publisert i British Journal of Experimental Pathology. I artikkelen presenterte han oppdagelsen av penicillin, et medisinsk middel mot en rekke infeksjonssykdommer – purulente, pulmonale og cerebrale betennelser. En større tilførsel av rent penicillin var nødvendig for videre eksperimenter. Det var problemer knyttet til produksjonen, så det så ut til at funnet ville dø.
Heldigvis begynte de britiske vitenskapsmennene Ernst Boris Chain (tysk av opprinnelse) og Howard Walter Florey (australsk av opprinnelse) å jobbe med penicillin, som i 1941 reiste til USA, hvor de fikk støtte for å sikre produksjon av penicillin i store mengder. Den nye medisinen ble klinisk testet på mennesker, og i 1944 startet den industrielle produksjonen. Penicillin ble en revolusjon i behandlingen av mange bakterielle sykdommer og reddet også tusenvis av menneskeliv på slagmarkene under andre verdenskrig.
Prisen til alle tre forskerne – Fleming, Chain og Florey – var Nobelprisen for fysiologi og medisin, som de mottok i 1945 for oppdagelsen av penicillin og dets medisinske effekt på ulike infeksjonssykdommer. Året før ble Fleming slått til ridder.
Sir Alexander Fleming, som pleide å si at penicillin ble skapt av naturen og han bare oppdaget det, døde 11. mars 1955 i London i en alder av 73 år.
Den britiske mikrobiologen Milton Wainwright bestemte seg for å undersøke i 2002 at den distraherte Fleming hadde en kaotisk arbeidsstil og ikke innså viktigheten av oppdagelsen hans (penicillin). Han studerte Flemings notater og publiserte en evalueringsartikkel i fagtidsskriftet Perspectives of Biology and Medicine. Ifølge ham følger det av notatene at Fleming viet seg fullt ut til arbeidet med utviklingen av penicillin. I femten år fortsatte han forskning, utviklet tester og jobbet også med bakteriofager, som spiser mikrober.
