Lås opp Editor’s Digest gratis
Roula Khalaf, redaktør for FT, velger ut sine favoritthistorier i dette ukentlige nyhetsbrevet.
Resultatet er langt fra perfekt. Det er bedre enn fryktet, men mindre enn nødvendig. Den bøyer seg for mye for kreftene til internasjonalt diplomati, og for lite for vitenskapens urokkelige realiteter. Likevel har klimakonferansen COP28 i Dubai levert et historisk og umiskjennelig budskap om at det globale energisystemet må gå bort fra bruken av kull, olje og gass.
Dette følger etter et to ukers møte der det grunnleggende sammenstøtet mellom behovet for klimatiltak og den økonomiske avhengigheten av fossilt brensel har blitt avslørt i en sjelden grad. Den endelige avtalen oppfordrer land til å gå bort fra bruk av fossilt brensel til energi for å nå netto nullutslipp innen 2050. Etter nesten 30 år med FNs klima-COP, er dette den første som spesifiserer behovet for en slik nedgang i bruken av alle fossile brensler, den klart største bidragsyteren til global oppvarming.
Møtet med nesten alle land i verden var også enige om at dette skiftet skulle fremskyndes «i dette kritiske tiåret», «i tråd med vitenskapen». Og den anerkjente at å begrense global oppvarming til 1,5 C krevde at utslippene nesten halveres innen 2030.
Dette budskapet ville likevel ha vært langt skarpere dersom den endelige avtalen hadde satt faste tidsfrister for når bruken av fossilt brensel skulle toppe og avta dette tiåret. Mange land hadde søkt et slikt resultat i Dubai, ikke minst de som er mest sårbare for klimaendringer. Innsatsen er spesielt høy når USA snart kan bli ledet igjen av en president som for bare noen år siden trakk landet ut av Paris-klimaavtalen fra 2015.
Som en del av Paris-avtalen måtte COP28 komme med en avtale som ledet landenes fremtidige planer for å nå målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 C. Denne veiledningen er nå mer dempet enn mange nasjoner ville ha ønsket. Men som John Kerry, den amerikanske klimautsendingen, sa til konferansen onsdag: «Vi vet at dette var et kompromiss mellom mange parter.» Slike kompromisser har lenge vært rådende i FN-sponsede klimamøter, der beslutninger tas ved konsensus. Oppfordringer til fremtidige COP-er om å ta beslutninger av en vil bli styrket av dette møtet.
Dynamikken på dette toppmøtet ble rystet av lekkasjen av et brev fra lederen av Opec til oljeproduserende nasjoner som åpent for å «avvise enhver test eller formel som retter seg mot energi, dvs. fossilt brensel, snarere enn utslipp». Oljekartellet fikk ikke viljen sin til slutt, men det gjorde heller ikke nasjoner som søkte en sterkere avtale.
Opecs intervensjon understreker en ofte oversett realitet med klima-COPer. Disse møtene blir ofte avvist som varm luft, og de kan ikke umiddelbart endre noe på bakken. Men de normaliserer ideer og tiltak som en gang ble sett på som for radikale til å bli enige om globalt, for eksempel behovet for å skifte bort fra fossilt brensel – noe Opec godt forstår.
Mot noe pessimistiske forventninger er dessuten COP vertskap for De forente arabiske emirater, og dets president Sultan al-Jaber – som leder det nasjonale selskapet Adnoc – ledet en konferanse som produserte noen viktige tiltak selv utover overskriften om fossilt brensel. I et sjeldent trekk gikk nasjonale oljeselskaper med på å kutte utslippene, men ikke produksjonsnivåene. Land ble enige om å tredoble fornybar energikapasitet og doble globale energieffektivitetsrater innen 2030.
Et lenge ettertraktet klimatap- og skadefond ble godkjent da velstående land forpliktet seg mer enn på dag én i et grep som har gjort det mulig for fondet å komme i gang. En for et eget klimafinansieringsfond som har som mål å mobilisere 250 milliarder dollar i grønne investeringer innen 2030 er også positivt, og det samme er løftene om milliarder av dollar i klimafinansiering fra offentlig og privat sektor. Men den globale energiomstillingen krever at disse milliardene blir billioner – så det var også kjærkomment å se multilaterale utviklingsbanker tilby nye planer for å skalere opp klimafinansiering.
Til syvende og sist vil individuelle myndigheter, banker, investorer og selskaper avgjøre om alle disse målene nås. COP28 gikk glipp av sjansen til å tilby fastere skilt om hastigheten og omfanget av global klimahandling. Men det markerer fortsatt et skritt fremover – snarere enn retretten som mange hadde fryktet.
