For over 18 år siden, i en livskontekst som lett kunne falle innenfor grensene til et vanlig livsstadium, gikk jeg gjennom en opplevelse som jeg ikke klarte å balansere følelsesmessig.
Uansett hvor mange løsninger og perspektiver jeg så etter, kunne jeg ikke finne de som fikk meg til å føle at jeg kunne gå videre med samme letthet og det samme karakteristiske smilet. Jeg følte at jeg gikk rundt i sirkler og for hver dag som gikk jeg følte meg fast der, økte trykket inni meg. Det at jeg ikke fant tilbake til den energien jeg pleide å ha frustrert meg og påvirket meg på andre områder av livet mitt. Jeg hadde ikke lenger den samme evnen til å løse oppgavene mine, gi den nødvendige oppmerksomheten til meg selv eller mine nærmeste.
I tillegg til alt dette var ønsket mitt om at de rundt meg ikke skulle vite årsaken til forholdene mine. På grunn av dette kunne jeg ikke dele det jeg følte og jeg kunne ikke engang få støtte, andre visste ikke hva som skjedde med meg fordi jeg ikke spurte om og uttrykte mine behov og følelser. Da jeg innså at det var for vanskelig for meg å håndtere de spørsmålene og søke etter svar selv, vurderte jeg også å gå til psykolog. Hvis det fortsatt er mennesker i dag som unngår å dele at de er i terapi, kan du forestille deg hvordan det var for snart 20 år siden?
Å konsultere en psykolog så ut til å være noe skammelig, som satte en etikett på personen som brukte disse tjenestene, en etikett som lød: svak, gal, hjelpeløs, udyktig, ynkelig, syk person.
For å være ærlig var jeg klar over muligheten for at andre ville merke meg slik de trodde, men jeg satte mitt behov for å søke og motta støtte med problemet jeg sto overfor før det. Ønsket om å bli kvitt de følelsene var så stort at jeg gudskjelov satte meg selv over andres og meg selv fordommer. Jeg valgte en spesialist fra nabobyen, avtalte time og dro. Jeg var heldig, jeg møtte en person som jeg følte med fra første økt at han begynte å løfte vekten og tåken fra meg. Jeg husker ikke om jeg gratulerte meg selv for motet og utholdenheten min den gangen, men det gjorde jeg sikkert senere. Nå minner jeg meg selv, enda mer.
De nesten 40 minutters kjøreturene til terapi var nok et stort pluss som jeg ble oppmerksom på mye senere, nesten da jeg var ferdig med psykoterapiutdanningen. Når jeg gikk den veien, ville jeg ordne tankene mine, huske diskusjonene mine og reflektere over dem. Foreløpig er dette en av mine anbefalinger til de jeg jobber med: «Ta deg tid til å reflektere over det vi jobbet med i økten, bare vær sammen med deg og erkjennelsene som kan oppstå.»
Terapien på problemet jeg kom med og de ved siden av varte en stund, og på et tidspunkt så det ut til at jeg burde slutte. Men jeg sa til meg selv: «Hva om jeg fortsatte bare for å bli bedre kjent med meg selv og slik at jeg kunne utvikle meg enda mer?»
Jeg fortsatte, og fra den terapien fokuserte på vekst, kom deler av meg ukjente for meg og andre frem i lyset, jeg valgte nye veier å gå, og noen av de valgte veiene er psykologi og psykoterapi.
Jeg føler at den avgjørelsen for meg var som å velge en viktig retning å gå ved et veiskille.
Slik endte jeg opp (hos) psykolog.
PS Ta vare på deg selv!
