St. Vincent er i brann.
På sitt syvende studioalbum i full lengde slipper Annie Clark, som opptrer som St. Vincent, løs sitt brede spekter av art-rock-gaver, fra den knitrende gløden av den teksturerte vokalen hennes til de rasende infernoene av virvlende, episk orkestrering.
St. Vincent kanoniserte navnet hennes på 2010-tallet med rykende, tette komposisjoner. På utgivelsen fra 2021, «Daddy’s Home», hennes siste album, omfavnet hun en løsere, 1970-talls-infundert sleaze-funk. «All Born Screaming» fortsetter en trend mot mer tilgjengelig territorium, sømløst spinning elementer av acid-jazz, industriell grind, retro-futurisme og kraftig forvrengning til apokalyptiske vegger av lyd.
St. Vincent-personaen er en rastløs formskifter, og albumkunsten til denne iterasjonen – skreddersydd skjorte, blyantskjørt, kunstneren alene og i flammer – er en passende representasjon. «All Born Screaming» er Clarks første egenproduserte utgivelse, og hun er den primære låtskriveren og musikeren hele veien, og spiller flere instrumenter på hvert spor. Albumet inneholder utmerkede og omhyggelig plasserte bidrag fra musikere inkludert Justin Meldal-Johnsen, Rachel Eckroth, Cian Riordan, David Ralicke, Cate Le Bon og Dave Grohl. Men dette er Annie Clarks show, og som på forsidebildet er hun tilknappet og utfører en delikat dans mellom full kontroll og selvtenning.
De første sporene satte scenen. Åpneren «Hell is Near»-hits som Enya med en eterisk levering av replikkene, «Empty cup and a can full of marigolds / half brent candle a picture pinned on the wall», før du skifter gir inn i en kjølig groove og bygger til en enorm , romslig outro. «Reckless» følger, starter intimt og øker raskt innsatsen. Hun synger: «Stranger come in my path / I’ll eat you up tear you limb from limb or I’ll fall in love» mens sangen jobber mot sitt eksplosive crescendo.
«Broken Man» fortsetter å øke temperaturen. Sangen har tre trommeslagere, inkludert Dave Grohl, og den åpner med bonker og klang som minner om Nine Inch Nails» «Closer», og den provoserende teksten, «on the street I’m a king-size killer / I can make your kingdom komme.» Clarks vokale kommando på denne sangen er fantastisk, den begynner å lune og øker stadig i styrke og intensitet etter hvert som industrirock-kakofonien bygges opp.
Albumet er generelt tungt, men det gir en pustende pust med «Violent Times». Her kanaliserer hun den klassiske John Barry-temakomposisjonen for James Bond-filmen «Goldfinger» fra 1964. Sangen også en nydelig lyrisk skisse, med Clark som synger «Ashes of Pompeii / lovers discovered in a embrace for all evighet.»
«The Power’s Out» starter med et programmert trommebrudd som minner om David Bowies apokalyptiske klassiker, «Five Years». Tekstene og valskonstruksjonen gjengir bevisst dens inspirasjon, med slice-of-life-vignetter når folk kommer i kontakt med en forestående katastrofe. «Det strømmet som en film,» synger Clark. «Alle fremmede så ut som de kjente meg.» Det er et merkelig spor i denne samlingen, men det står som et fascinerende Rashomon-aktig alternativt perspektiv på Bowies historiefortelling.
Albumet avsluttes med tittelsporet. Det starter ukarakteristisk optimistisk, med en gitarlyd som faller et sted mellom Paul Simon og The Smiths» Johnny Marr. Den skifter gir midtveis, og bygger til en klimaksang av tittelordene «All Born Screaming» over romsynth, som om gregorianske munker infiltrerte et lasershow.
Det er en passende slutt, som gir lytteren tilbake til den mystiske terroren som vi alle kommer inn i denne verden med.
