En fersk studie ledet av en planetarisk forsker ved University of Hawaii i Mānoa antyder at jordens plasmaplate kan spille en betydelig rolle i dannelsen av vann på månens overflate.
En ny studie, publisert torsdag i Natur astronomikaster lys over erosjonsprosessene til måneoverflaten.
Vann på månen er ikke bare avgjørende for å forstå dens dannelse og utvikling, men det er også en potensiell ressurs for fremtidige menneskelige oppdrag til vår naturlige satellitt.
Oppdagelsen som nå presenteres, fremhever en pressemelding fra universitetet, publisert på EurekAlert, mai forklare tilstedeværelsen av is vann på den andre siden av månen.
Magnetosfæren, jordens beskyttende kraftfelt som er et resultat av dens magnetisme, beskytter oss mot skadelig solstråling og fra himmellegemer som nærmer seg planeten.
Påvirket av solvinden, magnetosfæren danner en hale på nattsiden av jorden, kjent som magnetohalesammensatt av et plasmaark av høyenergielektroner og ioner.
Historisk sett har forskere fokusert på virkningen av disse høyenergi-ionene, hovedsakelig fra solvinden, på erosjonen av Månen. sol-vindrik på høyenergipartikler som protoner, har blitt ansett som en betydelig kilde til vanndannelse på Månen.
Selv om det kan antas at vanndannelsen vil avta når månen er innenfor magnetohale, avslørte data fra Indias Chandrayaan 1-oppdrag, samlet inn mellom 2008 og 2009. konsekvente vanndannelseshastigheter på månens overflate, uavhengig av dens posisjon i forhold til jordens magnetiske hale.
«Når månen er utenfor magnetohalen, måneoverflaten blir bombardertav solvinden. Inne i den magnetiske halen er det nesten ingen solvindprotoner, og vanndannelsen var forventet å falle nesten til null, sier han. Shuai Liforsker ved UH Mānoa og tilsvarende forfatter av studiet.
«Til min overraskelse viste våre observasjoner at dannelsen av vann i jordens magnetiske hale er nesten identisk med øyeblikkene når månen er utenfor den magnetiske halen», forklarer Li, som allerede i 2020 hadde overrasket oss med avsløringen om at månen ruster.
«Dette indikerer at det i den magnetiske halen kan være ytterligere dannelsesprosesser eller nye vannkilder som ikke er direkte tilknyttet til eksistensen av solvindprotoner. Spesielt høyenergielektronstråling viser lignende effekter som solvindprotoner, konkluderer Li.
