Spillene er en viktig del av barnets utviklingFr. Disse inkluderer læringsprosesser, fysisk aktivitet, sosialisering og å oppfylle rollen som voksen. Spill blir gradvis mer og mer komplekse og inneholder flere og flere elementer av fantasien. Ved 2 år imiterer barnet vanlige handlinger i voksnes hverdagsliv – shopping eller å legge en dukke til å sove. Ved 3-4 år blir handlingen til spillene mer kompleks – for eksempel å gå til dyrehagen eller reise. I en alder av 4-5 år skaper barnet allerede historien til spillene i henhold til fantasien hans – et spill med å reise til månen, lete etter dinosaurer og andre.
Etter å ha fylt 3 år blir spill definert som samarbeidende – som å bygge et tårn av kuber, senere blir de rollespill – å spille på et slott, for eksempel. Etter hvert som utviklingen skred frem, ble en økende overvekt av reglene i spillene. I utgangspunktet er de rettet mot å spørre og dele, og deretter blir de til regler som hele tiden endres i løpet av spillet etter deltakernes ønsker. Ved 5 år forstår barn allerede at spillereglene ikke kan endres.
Spillet får betydelig verdi for barn – det gjør det mulig å sikre kontroll over angstenoppløsning av konfliktene og er et slags middel for deres kreativitet. Barn bruker lek for å roe seg ned følelsene, for å få imaginære superkrefter – for eksempel å leke superhelter eller dinosaurer, eller for å få ting de ikke kan nå i hverdagen – for eksempel å ha en imaginær venn. Fantasi manifesterer seg i tegning, fargelegging og andre kreative aktiviteter. Bildene og følelsene som barnet legger inn i tegningene er ofte en refleksjon av de følelsesmessige tilstandene som opptar barnets sinn.
Følelsesmessige endringer spiller også en nøkkelrolle i dette stadiet av barnets utvikling. Den lærer å akseptere omgivelsenes begrensninger og kommuniserer med stadig flere mennesker. Ved 2 år er atferdsbegrensninger stort sett eksterne. Etter å ha fylt 5 år er imidlertid restriksjonene kraftig internalisert, noe som hjelper barnet til å ha kontroll oppførselen du er midt i barnehagen og deretter skolen. Vellykket å oppnå denne atferdskontrollen er basert på det foregående emosjonell utvikling. Det består i barnets evne til å bruke internaliserte bilder eller referere til et etablert forhold til en voksen som det stoler på, og dermed gi det en følelse av trygghet i forhold til understreke.
Tilknytningen og kjærligheten som barnet bygger mot foreldrene er et sentralt element for effektiv oppbygging av selvkontroll i oppførsel. På dette stadiet forstår barnet hvilken oppførsel som er akseptabel og hvilken innflytelse den har på foreldrene og de rundt ham som det har bygget et forhold til. Førskolebarn lærer grensene for akseptabel oppførsel og overdriver handlingene sine, noe som forårsaker oppmerksomhet fra andre, selv om det ofte er negativt. Den overdrevne foreldrekontroll kan undertrykke initiativ hos barn, mens mangel på det kan føre til angst.
Kontroll er et sentralt aspekt ved barneutvikling. Den innser at den ikke er i stand til å kontrollere mange elementer i det daglige livet sitt – stedene den besøker, tiden den tilbringer der, og til og med hva den mottar som svar på sine ønsker. Barnet har en tendens til å miste sin indre kontroll og dette fører til plutselig endringer i atferd og humør. Disse manifestasjonene er karakteristiske etter 1 års alder og er mest observert mellom 2 og 4 år. Slike plutselige endringer i humør og atferd som varer mer enn 15 minutter eller oppstår mer enn 3 ganger daglig er ofte et uttrykk for underliggende sykdommer, emosjonelle og sosiale problemer og utviklingsforstyrrelser.
Referanser:
Nelson Textbook of Pediatrics, 21. utgave, Elsevier, 2020
