«Berlinguers øyne som ser på oss fra PD-kortene, nettopp trykt, minner oss om at det «moralske spørsmålet» fortsatt er aktuelt (og kontroversielt), som i den tiden. Og for de som er fristet til å fjerne emnet, de daglige nyhetene om våre dager for å påpeke for oss hvor dårlig næringsliv nå har hevdet sin paradoksale rett til statsborgerskap på områdene av vårt offentlige liv.
Det går ikke en dag uten at de politisk-rettslige nyhetene forteller oss om det kritiske ved denne situasjonen. Selvfølgelig vil det alltid være nødvendig å vente på utfallet av rettssakene for å avgjøre uskyld eller skyld. Og det ville være på sin plass å ikke glemme de alt for mange gangene hvor kunngjøringer og mistanker så ble fulgt av et visst antall frifinnelser. Faktum gjenstår imidlertid at det fra episodene de siste dagene kommer et overordnet snev av feilbehandling som absolutt ikke ser ut til å tale til fordel for politikkens klarhet.
Derfor venter vi tålmodig på utfallet av alle disse hendelsene. Ved å lære å skille en sak fra en annen og eventuelt unngå å klumpe alt sammen. Men uten å hengi seg til verken overdreven overbærenhet eller overdreven optimisme.
I mellomtiden er det kanskje verdt å spørre oss selv hvorfor år og år med prekener og fordømmelser endelig har forlatt oss der vi var før. Nesten som om en viss letthet i offentlige anliggender er en skjebne som landet vårt aldri finner en måte å unnslippe. Kanskje bytte fra den ene siden til den andre avhengig av hvordan valgvinden endret seg fra tid til annen.
Personlig har jeg aldri trodd at korrupsjon, eller i det minste letthet, var det tvilsomme privilegiet til den ene parten i stedet for den andre. Herrer og fiksere har lenge vært fordelt på hele spekteret av politiske posisjoner. Og hvis man en gang kunne ha trodd at skjebnen til noens regjering og andres motstand, ifølge kanonene til et demokrati uten erstatning, skapte en slags etisk forskjell, nå er det ingen spor av den forskjellen. Om noe, kan det bemerkes at de fleste av administratorene som ble gransket av undersøkelsene også viste seg for den ekstreme lettheten som de i løpet av årene gikk fra ett parti til et annet, og ga stemmene sine som en gave, men også , fryktes det, deres virksomhet. Eller i det minste klientellet deres.
La oss derfor legge til side argumentene som markerte skjebnen til den første republikken – som heller ikke fortjente den mishandlingen den ble utsatt for. Og la oss prøve å forstå hvorfor den andre og tredje utgaven av vår republikanske erfaring ikke viste seg å være noe bedre – faktisk tvert imot. Faktum er at år og år med antipolitisk forkynnelse, år og år med moralske spørsmål dårlig påberopt og brukt med partisk ånd, år på år med utbredt mistanke, år og år preget av ekstrem mistillit til de som dedikerte seg til saken. offentlige, kort sagt, år og år som vi har opplevd dem og fremfor alt rapportert, i stedet for å forbedre ting har gitt enda dårligere resultater. Et tegn på at kanskje rettferdighet ikke gir større rettferdighet og at moralisme ikke inneholder større moral. Det minste som kan sies, er at beskrivelsen av politikken som en lense av landets laster slett ikke har frembrakt den dyden som vi var ute etter hvem vet hvor.
Vi bør heller tenke på at det kanskje var noe galt med noen av rettsmidlene vi var ute etter. Den antipolitiske ånden som har preget den siste tiden har faktisk ført oss mot to svært tvilsomme utfall, begge to. På den ene siden fikk det oss til å tenke at offentlig aktivitet var noe upassende i seg selv, og presset mange mennesker nedover skråningen av frigjøring. På den annen side overbeviste det oss om at det beste middelet var å forenkle og vertikalisere kommandokjeden, og til slutt generere en illusjon om at den ensomme og selvsikkere ledelsen som nå er på moten var den eneste måten å løse opp hele dette rotet.
Så, med de beste intensjoner, endte vi opp med å gjøre ting verre. Nyhetene fra de siste dagene minner oss om dette på en nådeløs måte.»
(av Marco Follini)
