«Den bitre striden i Bari har overskygget radio- og TV-stridene. Hvor, mellom presset fra flertallet til å bøye like konkurransevilkår til dets bekvemmelighet og motstanden fra opposisjonen i navnet til regler og skikker fra svunne tider, har alltid rast en politisk og mediekamp som det ville være feil å undervurdere.
Et tema som er alt annet enn nytt, kan man si. Og faktisk allerede for rundt tjue år siden ble det utkjempet en ganske blodig konflikt nettopp på spørsmålet om like vilkår. Den gangen ville Berlusconi gjerne ha løsnet tøylene til den loven. Mens kritikerne hans, innenfor og utenfor hans flertall, innvendte at nettopp den loven, selv om den ikke akkurat var beundringsverdig, i det minste hadde effekten av å lindre visse aspekter av interessekonflikten. Forhindrer at deres administrative sekretærer må betale for reklamer på Cavaliere-nettverkene. På den tiden ble det ikke gjort noe med det, men problemet forble mer eller mindre som det var.
Faktum er at flertall alltid har fordelen av numerisk overvekt på sin side. Og de finner nesten alltid ærbødig og gunstig behandling rundt Viale Mazzini. En behandling som høyre og venstre preller av hverandre, paradoksalt nok har litt (foreløpig) rett hver. Og på den annen side skjer det like ofte at systemet med distribusjon av fjernsynsrom prøver å delvis rebalansere – men bare i liten grad – de privilegiene som vanligvis er forbeholdt de som styrer sammenlignet med de som er imot dem.
Dette er ikke en ny historie, denne om like forhold og styring av Viale Mazzini. Som også er sammenvevd med det særegne stedet som nå er blitt til den parlamentariske tilsynskommisjonen. Der trefningene mellom de to partene vanligvis når frem til den største konflikten.
Faktisk hender det at det er flertallet som utnevner lederne av Viale Mazzini og at det er opposisjonen som trøster seg med presidentskapet i tilsynskommisjonen. Nesten som for å etablere en slags medvirkning, eller i det minste balansering, mellom den ene og den andres politisk-tv-interesser. Det skal legges til at i henhold til gjeldende regler må presidenten i Rai igjen stemmes med kvalifisert flertall i den kommisjonen. Så han (eller hun) burde nyte godt av i det minste en del av opposisjonen.
Det virker som en konflikt mellom to årsaker. Og i stedet ender de opp med å være to feil som står overfor hverandre. Og det er feilen til flertallet som har en tendens til mer og mer (og til slutt enda flere) til å spille trumf i spørsmål om TV-ansettelser. Det er opposisjonens feil som igjen har en tendens til å bli sugd inn i en utvekslingslogikk, som tar med seg noen smuler hjem og deltar uten å lide for mye av sulten ved synet av andres bankett.
Det er et system som vil måtte endres, før eller siden. Selv om den har dratt ut i årevis og har overlevd den første, andre og til og med den tredje republikken. Forfatteren, som jeg allerede har sagt, har ikke rett til å ta denne stolen, etter å ha blitt utpekt av DC som medlem av RAI-styret på den tiden (en geologisk epoke siden). Og likevel, stille, vil jeg gjerne gi noen råd til begge. Og det er for flertallet å ikke overdrive med okkupasjonen av TV, gitt at alle presedenser lærer at disse utskeielsene aldri bringer for mye hell til de som utfører dem. Og til motstanden mot å ikke lenger forbli i tilsynskommisjonen for å vokte en stadig tom og nå nesten ubrukelig søppel.
Ideen om at det fortsatt eksisterer, i nådens år 2024, en kommisjon som «overvåker» offentlig fjernsyn, har noe antidiluviansk over seg. Det går tilbake til fjerne og ugjentakelige årstider, der man trodde det var mulig å sette informasjon under kontroll som om offentligheten i mellomtiden ikke hadde funnet tusen andre måter å få nyheter og danne sine egne ideer om det. Å avskaffe denne kommisjonen, på dette tidspunktet, ville være et første skritt mot å si at vi virkelig ønsker å endre vaner. For å si det på sjargong, ville dette vært – ja – hestens trekk.
(av Marco Follini)
