EN Grunnlovgivende forsamling for institusjonelle reformer? «Jeg forstår den konstruktive ånden, men av flere grunner anser jeg dette forslaget fra min kjære venn som feil
Giuseppe Tognon (
på Republikken – red.). Den første er at dersom en pakt må fornyes, må det gjøres mellom de politiske kreftene som er til stede i Stortinget. Det andre er at verktøyet ikke står i forhold til det som må gjøres.» Så til Adnkronos Stefano Ceccanti, professor i komparativ offentlig rett ved «La Sapienza»-universitetet i Roma, At
legger til: «Om noe burde man ha blitt etablert tokammer i dette parlamentet. Det hadde vært det mest hensiktsmessige verktøyet for å legge til rette for avtaler. Jobb i stedet Kommisjonen for konstitusjonelle anliggenderhvor flertallet og opposisjonen allerede er delt i andre saker, har faktisk vist seg å være mye mer polariserende.»
I følge konstitusjonalisten, som med Lik frihet med Magna Carta Foundation Og jeg forandrer meg har lansert et tverrpolitisk initiativ for en delt reform og derfor for å unngå den bekreftende folkeavstemningen vedr hadde premiere med godkjenning av to tredjedels flertall av Rom«vi bør ikke lage en parallell kanal (til Stortinget – red.) fordi det skaper problemer. Opplevelsen av Chile som valgte to grunnlovgivende forsamlinger parallelt med parlamentet og deretter til slutt tapte folkeavstemningene. Derfor må og kan de politiske kreftene som er tilstede i parlamentet inngå pakten – understreker han – ved på alle måter å prøve å nå to tredjedeler, noe som er teknisk mulig. Det er bare et spørsmål om politisk vilje.»
For det andre «instrumentet (grunnlovgivende forsamling – red.) er uforholdsmessig med hensyn til hva som må gjøres: en viktig, men begrenset revisjon av andre del av Grunnloven angående en rimelig form for premierskap med fornyet balanse; og, etter fullføring av Tittel femtetransformasjonen av Senatet i Regionkammeret, som er det virkelige sorte hullet i sentrum-periferi-forholdet, og uten hvilken selv differensiert autonomi skaper flere problemer enn løsninger». Reformer som «den grunnlovgivende forsamlingens instrument er fullstendig uforholdsmessig. Det nytter ikke. Det må anses at i grunnlovens ånd er de to hypotesene i artikkel 138 ikke like, ettersom presidenten for forfatningsdomstol
Barbera. Reformer som deles av to tredjedeler bør være førstevalget, mens de med absolutt flertall som folkeavstemningen – konkluderer Ceccanti – bare bør sees på som underordnede.» (av Roberta Lanzara)
