Caivano-episoden, der Giorgia Meloni hilste han Vincenzo De Luca minner ham om epitetet han henvendte seg til henne for noen måneder siden («President De Luca, jeg er den tispen Meloni, hvordan har du det?», hører vi henne si på nettet). Utgivelsen av premieren ble likt av de fleste brukere: faktisk er det en positiv følelse på 56 % i favør av Meloni, mot en negativ 44 %, som det fremgår av«øyeblikkelig sentiment laget eksklusivt for Adnkronos av Vis Factoret ledende nasjonalt selskap innen strategisk posisjonering, gjennom Human, sin eksklusive nett- og sosiale lytteplattform utviklet med en italiensk semantisk-basert algoritme.
I flertallet av kommentarene til fordel for Meloni ros dukker opp for motet og åpenheten til statsministeren, for eksempel «Great Giorgia!» og «Du gjorde det bra, modige!» «du fikk ham til å se ut som en drittsekk»). I kritiske kommentarer til Meloni brukes sterke begreper som «skam» og «uverdig».
De følelser som er mest knyttet til episoden de er støtte (32,7 %), skam (29,1 %), ironi (18,4 %) og sinne (10,4 %).
Giorgia Meloni med guvernøren Vincenzo De Luca «brukte språket til samtiden og sannheten som vitner om ironi, moro og kreativitet», sier hun til Adnkronos Vittorio Sgarbi. «Setningene til statsminister Meloni er en ekstraordinær presentasjon, som sporer all den store litteraturen fra det tjuende århundre», understreker Sgarbi.
Den tidligere undersekretæren for kultur kommer med noen sitater for å bekrefte sin antagelse: «Bruken av banneord, av fargerike utrop, starter fra det irreverente språket til Ubu Re» av Alfred Jarry, fransk forfatter og dramatiker, som går gjennom de 200 sidene av «Joyces Ulysses, opp til hele Pasolinis verk», spoler Sgarbi. Som når, i sin ekskursus om fargerikt språk, til 1989 da han under en episode av «Maurizio Costanzo Show» selv uttalte ordet «stronza» for første gang på italiensk TV til en professorgjest på foredraget, som hadde kalte ham «et poetisk esel».
«Det var en måte å introdusere hverdagsspråk på TV – minnes Sgarbi – som er grunnen til at Meloni vil ha en kreativ effekt blant unge mennesker med dagens ord». I følge kunstkritikeren «kan Meloni eller Draghi ikke si «tispe», men Giorgia kan si det – han kommenterer – fordi hun har gått inn på en virkelighetssti».
«Sa Meloni til De Luca «Jeg er den tispen…»? Jeg er enig med statsministeren.» Det er ironisk sånn Vauro, kommenterer statsministerens ord til Adnkronos. «Jeg vil si at Meloni fullførte det velkjente barnerimet godt: Jeg er Giorgia, jeg er kristen, jeg er en kvinne, jeg er en mor, jeg er en… Han kunne bruke den til valgkampen,» spøker Vauro.
«Bort fra enhver ideologisk dom: det var en tung asfalt, det perfekte eksempelet på hevn servert kaldt. Han ventet på at liket skulle passere over elven, eller rettere sagt ventet han til han fant det foran seg og så slo han slaget.» Det er kommentaren til Osho, født Federico Palmaroli, kongen av satiriske tegneserier, om Giorgia Melonis gest. «Jeg har aldri sett De Luca med et ansikt som det, han slo ham ned. Enda mer oppsiktsvekkende at det kommer umiddelbart etter tilfellet med pave Frans» ord», fortsetter Palmaroli. «På 24 timer har den argentinske paven og den italienske statsministeren sendt år med politisk korrekthet inn på loftet. Kanskje du forventer det av henne, men fra ham…»
– Motstanderne vil si at en statsminister ikke bør si ting som det, men De Luca er også en regional president, han er absolutt ikke den siste ankomsten. Likevel regnes videoene hans, ofte fulle av fornærmelser, hån og stygt språk, som mesterverk innen kommunikasjon. Selv etter utgivelsen av det beryktede «tispe»-utbruddet, husker jeg ingen opprør fra den politiske verden, spesielt fra den kvinnelige. Etter min mening bør det ikke være noen forskjell på menn og kvinner på den politiske arena, men det finnes de som lever av å fordømme hvert ord malplassert. Vel, når det kom til Meloni, var det ingen som gikk ut av veien for å forsvare henne. Og hun forsvarte seg. Spesielt siden på sosiale medier, som jeg nøye observerer for jobb, er de fleste kommentarene underholdt, finner jeg ikke mye kritikk», avslutter han.
«Meloni er følsom, hun er en som setter fingeren på alt, men dette er et karakteraspekt som ikke kan diskuteres, det er folk som lar ting gli på dem (jeg er en av dem), det gjør hun tydeligvis ikke.» Kommenter som dette med Adnkronos Giuseppe Cruciani, programleder for «La Zazara» på Radio24. «Denne typen ting», fortsetter Cruciani, «som TeleMelonis videoer, må få deg til å smile, de må tas med riktig mengde letthet. Giorgia Meloni yter sitt beste når hun er på valgkamp. Og så svarer han på institusjonell frekkhet med institusjonell frekkhet. Ingenting gir opp. À la guerre comme à la guerre. De Luca hadde kalt henne «tispen» og hun svarte med samme mynt, dessuten hjemme hos henne.»
Jeg står opp og jeg kan bare applaudere, stående applaus», ordene til Iva Zanicchi til Adnkronos.
«Med tanke på at jeg liker De Luca, vi er venner, det virker som Totò, men det var han som kalte henne en «tispa», og etter at hun har sagt «jeg er den tispe», er det ikke greit?». Som Vittorio Feltri til Adnkronos. «Nå er alt Meloni sier ikke bra. Vi er latterlige», legger Feltri til.
«Det er ikke et spørsmål om å vinne eller tape i kommunikasjonskappløpet,» sier han til Adnkronos Claudio Velardi, direktør for «Riformista». «Effektiv kommunikasjon er ikke et tema av stor interesse, verken fra De Luca eller fra Meloni, og det er også ganske enkelt. Du trenger ikke være vitenskapsmann for å kommunisere godt. Jeg gjør det til et annet problem: det er et spørsmål om å kombinere effektiv kommunikasjon med et voksende institusjonelt ansvar, som må samsvare med en stadig høyere status. Det er et holdningsproblem. Og av påfølgende posisjonering, systemisk og ikke lenger partisk. Vi kommunikatører må også innse at kommunikasjon er en funksjon, på det meste en kjole som ikke må kollidere. Når det seier over resten, er det over. Skal man vokse, og her snakker jeg om de som har institusjonelt ansvar, må man styre sine impulser. På den annen side er dissimulation den dypeste betydningen av politikk. «Oppriktighet» er et primitivt stadium av politikk.»
