«I årevis Europa den klarer ikke å gjøre noen avgjørende fremskritt mot å bli et sant politisk subjekt. Det vil si i stand til å ha en felles utenrikspolitikk og derfor å prøve å telle for noe på verdensarenaen. Noe som naturligvis også vil innebære å ha et felles militært apparat, lydig mot en enkelt kommando og utstyrt med samme bevæpning for alle kontingenter, kanskje levert av en enkelt produsent.» Det tar utgangspunkt i denne observasjonen. redaksjonen av Ernesto Galli della Loggia i kolonnene til Corriere della Sera.
I årevis, forklarer han, «har Europa ikke vært i stand til å ta noe avgjørende skritt fremover mot å bli en sann politisk enhet. Det vil si i stand til å ha en felles utenrikspolitikk og derfor prøve å telle for noe på verdensarenaen. Som i tur ville innebære, naturligvis, også ha et felles militært apparat, lydig mot en enkelt kommando og utstyrt med samme bevæpning for alle kontingenter, kanskje levert av en enkelt produsent».
Men, fortsetter redaktøren, «den europeiske union hører oss ikke fra dette øret. Herskerne i de ulike medlemslandene har ikke til hensikt å ta det nødvendige skrittet for å bygge en felles utenriks- og militærpolitikk, det vil si å gi opp en avgjørende en del av nasjonal suverenitet som de er eiere av. Det avgjørende faktum er at bak et slikt avslag er det en grunn som enhver demokrat ikke kan unnlate å ta i betraktning: nemlig at flertallet av velgerne deres ønsker det ikke«.
Det vil si at «det store flertallet av innbyggerne i europeiske land ikke føler seg «europeiske» i det hele tatt. Eller rettere sagt, de føler seg ikke først av alt europeiske og først deretter latviske, nederlandske eller italienske: som ville være nødvendig for å gi liv til et autentisk politisk Europa».
Galli della Loggia lurer også på hva som er hovedårsaken. Denne utviklingen «har falt sammen og sammenfaller med en avgjørende transformasjon som har funnet sted i kontinentets herskende klasser de siste tiårene. En transformasjon som har et navn: politikkens forsvinning. Siden avgangen til de som hadde opplevd det europeiske krigsklimaet og etterkrigstiden – av personligheter som Kohl, Mitterrand, Delors eller eksponentene for det gamle kristendemokratiet: men jeg vil ikke glemme fru Thatcher også – i de ledende landene i På kontinentet har ingen ledere som er i stand til å håndtere politikk i den sterke betydningen av begrepet, med politikk som tar sikte på å endre ting, å føde det nye, noen gang nådd maktens topp.»
