Albania har en spesiell historisk og kulturell arv. En av de mest interessante og samtidig kontroversielle restene er bunkerne som ble bygget under Enver Hoxha-diktaturet. Disse betongkonstruksjonene, som finnes i hundretusenvis i forskjellige deler av landet, har satt dype spor i Albanias landskap og kollektive hukommelse.
Enver Hoxha og paranoiaens tidsalder
Enver Hoxha, den kommunistiske lederen i Albania, styrte landet fra 1944 til 1985. Hoxhas paranoide frykt og isolasjonistiske politikk (også kjent som Hoxhaism) avgjorde skjebnen til den albanske nasjonen i flere tiår. Under den kalde krigen mente Hoxha at Albania var under konstant trussel fra både ytre og indre fiender. Denne paranoiaen førte til at landet bygget bunkerssystemet.
Bunkerisering
I 1967 begynte Hoxha og hæren å bygge bunkere, som ble plassert på strategiske punkter over hele landet. I følge noen estimater ble det bygget mer enn 173 000 bunkere, men det er antakelser som antar 750 000 bunkere. Dette betyr at hver albansk familie fikk en bunker.
Bunkerne ble designet av Josif Zagali, en hæringeniør, og han laget tre modeller: QZ, dvs. Qender Zjarri (skytestilling), var den minste, PZ (Gjedde Zjarri, skytepunkt) er større, 8 meter i diameter, disse er hovedsakelig for befal var de bunkere. Dette var strukturene som stakk ut av bakken, som lignet betongsopper, i tillegg til at det også var en tredje, ikke-standard type bunker, mest for innkvartering av hundrevis av mennesker, men denne typen inkluderte også Hodjas hemmelighet, nå- åpnet atombunker.
Ifølge Zagali kan bunkere takket være formen også motstå skudd fra stridsvogner. Ifølge legenden plasserte Hoxha Zagal i bunkeren sin og avfyrte et prøveskudd fra tanken som bevis på dette. Bygningen overlevde virkelig, dermed kunne Zagali og dermed bunkerismen starte.
Bunkere var beregnet på militære, sivile og industrielle formål.
Kostnaden for å bygge hver bunker tilsvarte omtrent prisen på en toroms leilighet.
Bunkerbyggingsprogrammet (bunkerisering eller bunkerisme på albansk) hadde avtatt før diktatorens død i 1985 på grunn av mangel på midler, men den albanske regjeringen kansellerte prosjektet først i 1992.
Selv om bunkerne ble bygget, ville de sannsynligvis ikke vært særlig nyttige ved en eventuell krigskonflikt, da de ikke skaffet tilsvarende forsyninger og forsyninger.
Klar stilling
Bunkerbyggingsfeberen startet av Hoxha er et velkjent historisk eksempel på megalomani, som ble drevet av den paranoide ideen om å forberede seg på et eksternt angrep, og bidro betydelig til utarmingen av Albanias økonomiske ressurser. Mens boligmangelen skulle vært løst og infrastrukturen sakket etter, fylte diktatoren landet med sine betongbunkere.
Hoxha mente at landet var omringet av fiender, han var redd for angrep fra Sovjetunionen, Jugoslavia, Hellas og NATO. Men han var også redd for interne fiender, så bunkerne tjente ikke bare til å beskytte folk, men også for å holde dem i frykt og kontroll.
Fra de var 3 år ble barn lært opp til å være på vakt mot indre og ytre fiender, slagordet var «gjethmonë gati», som betyr «alltid klar». Fra de var 12 år ble albanske barn trent i den nærmeste bunkeren i hvordan de skulle holde tilbake fienden. To ganger i måneden måtte familiene delta i sivile militærøvelser, som varte i 3 dager. Barna fikk også utdelt våpen, men i hvert fall ingen patroner.
Den treårige verneplikten gjaldt også kvinner.
Bunkers i dag
Uansett hvor vi går i landet, vil vi se bunkere på de mest usannsynlige stedene, enten det er stranden, åssiden, kirkegården eller til og med skolegården. De fleste av bunkerne er forlatt og vil sakte falle i hendene på de få. De ble imidlertid bygget så «godt» at rivingen deres ville koste enormt mye, så de blir stående foreløpig og har blitt en del av landskapet.
De prøver å bruke noen bygninger som museer, leiligheter og restauranter, men for det meste venter de bare på sin skjebne.
I hovedstaden Tirana kan to bunkere sees på som museer, de finnes under navnene Bunk’art 1 og Bunk’art 2.
Galleri
Wikimedia Commons
