NEW YORK — For Kirk Lynn var det som en scene fra «Raiders of the Lost Ark». Han var på et bibliotek på Yale og åpnet nervøst tre bankbokser. Inni var hundrevis av sider av et ukjent og uferdig skuespill av den store dramatikeren Thornton Wilder.
«Ansiktet mitt smeltet bare følelsesmessig av,» sier Lynn og ler.
Lynn, en romanforfatter, dramatiker og manusforfatter som underviser ved University of Texas i Austin, gikk gjennom de 360 håndskrevne sidene og fullførte med Wilders velsignelse stykket «The Emporium».
Verket med ni scener vil debutere på Alley Theatre i Houston fra 10. mai til 2. juni, og avslutter en bemerkelsesverdig skattejakt og redningsoppdrag for et glemt verk av et litterært ikon.
«Vi gir verden en verdenspremiere på en stor amerikansk dramatiker som vi ikke engang visste at vi hadde,» sa Rob Melrose, Alleys kunstneriske leder og forestillingens regissør.
Lynn hadde dedikert et år til å lese alt Wilder etterlot seg da han døde i 1975. Wilders to tidligere skuespill i full lengde – «Our Town» og «The Skin of Our Teeth» – vant hver Pulitzer-prisen for drama. Romanen hans «The Bridge of San Luis Rey» vant fiksjonen Pulitzer.
Wilders trekning er like sterk som alltid, med en stjerneklar gjenopplivning av «Our Town» som er planlagt på Broadway denne høsten med Jim Parsons, Katie Holmes, Richard Thomas og Ephraim Sykes.
I den avdøde forfatterens brev, utkast og notatbøker fant Lynn noen ganger referanser til et uprodusert tredje skuespill, «The Emporium», inspirert av Franz Kafkas «The Castle».
«Kirk sa bare: «Dette må finnes et sted,» sa Melrose.
Da Lynn skrev inn noen av referansenumrene for materialer i Beinecke Rare Book & Manuskriptbiblioteket på Yale, han visste ikke hva som skulle være i bankboksene. Han sa at det krevde all kraft for ikke å ta den nærmeste lærde i jakkene og skrike av glede da han løftet av toppen av den ene boksen.
Sidene hadde blitt jobbet mye med av dramatikeren, med avsnitt overkrysset og ny dialog skrevet i margene. Av og til ble Wilder lei og skriblet ordspill, som hvor mange andre ord han kunne lage fra «plenitude», «hospice» og «invalid».
Å si at «The Emporium» er uferdig er ikke helt riktig. Overfinish kan være bedre – Wilder hadde flere versjoner av hver scene, og det var opp til Lynn å sy sammen den beste versjonen og legge til noen av sine egne linjer. Han liknet seg selv med en snekker som skravlet over sømmene for å få det til å virke glatt.
«Jeg følte at jeg låste opp et bonusnivå hvor du ikke bare kan lese ham, men du kan berøre materialet og føle at du jobber med ham, noe som er flott,» sa han.
Resultatet er et morsomt, rørende og eksperimentelt stykke med syv skuespillere, med publikumsdeltakelse, vitser om Honey Boo Boo og Jodie Foster, en kjærlighetshistorie og surrealistiske innslag hele veien, som en boks med kort satt i brann. «Han prøver å skrive rett på kanten av det han kanskje kan få til,» sa Lynn.
Stykket – om et mytisk varehus som inneholder alt en person kan ønske seg – er en metafor for et liv i kunsten. Vi vet dette fordi Wilder trodde det ville være smart å ha en prolog som sa akkurat det som kom inn i stykket etter pause. Wilder skrev ikke prologen, så Lynn gikk inn.
Wilder ønsket at «The Emporium» skulle vise hvor frustrerende det er å være artist. I en vanlig bedriftsjobb – representert i stykket av rivaliserende varehus – er ansettelser, kampanjer, bonuser og titler tydelige. Men det er vanskelig å vite hvordan man kommer inn i kunstens verden, og du må ofte fake det til du klarer det.
Lynn mistenker at Wilder ikke fullførte «The Emporium» delvis på grunn av økte forventninger. «Jeg tror han er ganske redd for at det ikke kommer til å leve opp til hans egne standarder og hans eget potensial,» sa han. «Han er spent på om det blir nok et stort arbeid.»
«The Emporium» har karakteristiske Wilder-innslag – som farveltaler – og selvbiografiske detaljer, som et nikk til internatene han bodde i og et barnehjem som kan være en referanse til hans egne år på internatskolen.
Et puslespill Lynn sto overfor var hvordan hun faktisk skulle starte stykket. Wilder ønsket at det skulle være som en perfekt sirkel som kunne startes på hvilken som helst scene. I noen utkast starter stykket med scene sju. «Det var et veldig morsomt problem,» sa Lynn.
Publikum i disse dager oppfordres til å se programmer stille, men ikke på «The Emporium». Wilder ber dem lage dyrelyder, hvese på karakterer og skrive ting på kort. Noen ganger får de til og med beskjed om å ta frem telefonene og bruke lommelykten.
«Hans idé fra begynnelsen var at publikum skulle bli rollebesatt i en korrolle for hver scene,» sa Melrose. «Så i den første scenen er de en gjeng med opprørskunder utenfor Emporium. Den andre scenen, de er foreldreløse. Den tredje scenen, de er sauer.»
Lynn og Melrose krediterer Wilder-godset – inkludert Wilders nevø, Tappan Wilder – med å oppmuntre Lynn til å sette mer av seg selv i stykket og ta risiko. «Å bli invitert til det var deilig,» sa Lynn.
Dette er ikke første gang Alley Theatre har vært vertskap for en verdenspremiere på et tapt skuespill av en mesterdramatiker. I 1998 produserte den den amerikanske premieren på Tennessee Williams «Not About Nightingales», som gikk videre til et Broadway-løp i 1999.
Melrose, tidligere kunstnerisk leder og medgründer av Cutting Ball Theatre, husker at han var sjalu på Alley for alle disse årene siden og tok sjansen da Lynn begynte å diskutere «The Emporium».
«Jeg tenkte: «Herregud, dette er en måte jeg kunne få til å gjøre det jeg ikke fikk med Williams å gjøre.» Jeg får faktisk gjøre det med Wilder, og jeg får føle at jeg bærer den fakkelen som Alley startet.»
___
Mark Kennedy er kl
