De to lagene kunne se frem til Bundesliga-oppgjøret med innsatser som ikke er sett på lenge, ettersom Leverkusen hadde en fordel på to poeng over München-rivalene, som hadde dominert i et tiår, før sammenstøtet. Når det gjelder bildet av spillet, var det motsatte tegn: Xabi Alonso laget hans har blitt rost av mange analytikere for sin kreative fotball siden begynnelsen av sesongen, mens Thomas Tuchel Bayern har hentet poeng med en veldig slurvete kamp den siste tiden, mens vi kunne notere så ubehagelige nederlag som 1-0 hjemmetapet Werder Bremen led for tre uker siden.
Midtspissen er åpenbart den største manglende brikken i vertens lag Victor Boniface var Leverkusens hjemmescorer med ti mål. Hradecky før som dette Til Edmond Applaus, Jonathan Tah og Av Piero Hincapi ble de tre indre forsvarerne, vingene på venstre side Grimaldoog til høyre er ex-München Josip Stanisic spilte den. I midten Robert Andrich og Granit Xhaka screenet og roterte spillet, de tre angriperne Nathan Tella, Amin Adli og den fortsatt bare tjue år gammel Florian Wirtz ble til.
Bayerns startlag sørget for kampens største overraskelse: Tuchel – praktisk talt for første gang under hans regjeringstid i München – droppet den vanlige 4-2-3-1-formasjonen og sendte rekordmestrene på banen i en 3-4-3 struktur som ligner motstanderens. Neuer før som dette Upamecano, Dier og Kim gikk samtidig inn i beskyttelsesaksen. På venstre ving signerte franskmennene fra Galatasaray Sascha Boey han kunne spille sin første kamp som starter, på den andre Mazraoui fikk en sjanse. På midtbanen Goretzka foruten denne gangen Pavlovic stilte opp, og foran startet Sané som innsideangriper Kane og Musiala som partner.
Leverkusen klarte å få ballen ut flere ganger mot München-angrepet. Dette er hovedsakelig på grunn av stilen som Xabi Alonso har drømt om og lært opp, som er preget av fleksibelt og dynamisk spill på lagnivå. I tillegg til alt dette prøver spillerne individuelt ofte å manipulere motstanderen med deres overtakelser og kroppsposisjon, men – i motsetning, si Men Zerbimed Brighton – de gjør dette ikke i dybden, men heller i diagonal retning.
I tillegg reagerte farmasøytiske selskaper strukturelt på Münchens 5-2-3-angrep: de byttet ofte til fire forsvarere i begynnelsen av besittelsen. I slike tilfeller ble høyrekanten Stanisic med på bakre rad, mens venstre midtstopper, colombianeren Hincapié, rykket ut på yttersiden, i en «klassisk» venstrebackposisjon. Følgelig okkuperte Tella høyre side av banen, og Grimaldo beveget seg også mye inne fra venstre, og gjorde dermed angrepsspillet som hovedsakelig gikk på høyresiden litt asymmetrisk.
Leverkusens balllevering: laget bytter til fire forsvarsspillere, Stanisic blir med på bakre rad. Under press sender Applas ballen til Adli, som bringer Wirtz i spill fra dypt.
Etter å ha spilt gjennom pressingen, så Leverkusen ofte etter gjennombruddet direkte i stedet for tregere angrep. De fikk hjelp til dette av sine fem angripere, som spilte «flytende» og byttet mye posisjon. Den sentrale spissen Adli kunne starte i hvilken som helst luke, Tella tok seg stort sett av bredden, og Wirtz gikk ofte tilbake til rekken til Andrich og Xhaka og brakte ballene opp fra dypt. Grimaldo beveget seg også mye asymmetrisk inne, og spilte ofte mer som en angriper enn en klassisk vingback. Selv om det første målet ble scoret etter et innkast – Stanisic, som ankom på den andre siden, scoret for sitt tidligere lag – men det forebyggende angrepet viser Leverkusens fleksible spill.
Fortsettelse av forrige scene: Wirtz gir en utmerket ball til Adli som beveger seg utenfor, og Grimaldo kommer som en angriper for å bryte gjennom.
Å bringe ballen ut før det andre målet. Igjen, en fire-forsvarer-konstruksjon, pasning tilbake, og så bringes midtspissen Adli i spill.
Fortsettelsen: Igjen, de fem første spiller fleksibelt, Grimaldo kommer som spiss som scorer det andre målet.
Samtidig kan vi ikke si noe positivt om Bayerns spill.
– Dette er trolig det laveste tallet de siste ti årene siden slik statistikk ble utarbeidet. Det er ikke overraskende at Bayern i den nye oppstillingen led mest med ballen: Spillerne måtte utvikle nye roller og nye interaksjoner med hverandre i et system som til nå kun hadde vært øvd på trening. Dette resulterte i en forståelig nok usikker, langsom, inkonsekvent fotball med ballen. Bayern prøvde å presentere sitt klassiske, godt vante posisjonsspill: alle prøvde å beholde sin opprinnelige posisjon, men nå i stedet for 2-3-5 i en 3-2-5-formasjon. Det viste seg imidlertid at verken Sascha Boey eller Mazraoui er klassiske wingbacks, akkurat som laget nesten fullstendig mistet Sanés ferdigheter midt på banen.
