COP28: Endelig en avtale

Hei fra Dubai. Etter to netter på rad med intense forhandlinger som gikk ut i de små timer, har COP28 endt i en avtale.

Den «globale oversikten» som er avtalt her, har brutt med den skammelige manglende evnen til tidligere FNs klimakonferanser til å uttale åpent behovet for å gå bort fra fossilt brensel. COP-president Sultan al-Jaber – som har mottatt enorm kritikk over sine interessekonflikter som administrerende direktør i et stort oljeselskap – fortjener honnør for å ha overtalt store oljeprodusenter, spesielt Saudi-Arabia til å støtte denne avtalen.

Likevel etterlater denne avtalen en enorm mengde arbeid å gjøre. Og for noen øyne har denne COP vært nok en fiasko, gitt at vi fortsatt ikke har en klar vei til slutten av bruken av fossilt brensel.

Den beskjeden ble gitt stemme på det avsluttende plenum av Anne Rasmussen, hovedforhandler for Samoa, som klaget over at hun og andre små øystatsrepresentanter fortsatt var i diskusjon utenfor salen da avtalen ble godkjent. «Vi ser en litani av smutthull,» sa hun. «Vi har ikke råd til å returnere til øyene våre med beskjeden om at denne prosessen har sviktet oss.» — Simon Mundy

Våre viktigste takeaways fra COP28

Elefanten i rommet får endelig navn

For mange observatører av , vil det å si at vi må gå bort fra fossilt brensel for å takle klimaendringene virke som en uttalelse om den åpenbare blødningen. Det er et rettferdig poeng, og det er grunnen til at unnlatelsen av å si dette i de 27 forrige COP-ene var så alvorlig – og hvorfor språket for fossilt brensel i denne teksten er betydelig.

Mange land, inkludert EU og Alliansen av små øystater, hadde presset på på COP28 for en forpliktelse til å «fase ut» fossilt brensel. Det begrepet kom ikke inn i teksten. I stedet oppfordret den nasjoner til å bidra til:

Overgang bort fra fossilt brensel i energisystemer, på en rettferdig, ryddig og rettferdig måte, fremskynde handlingen i dette kritiske tiåret, for å oppnå netto null innen 2050 i tråd med vitenskapen.

Noen analytikere har uttrykt alvorlig skuffelse over dette språket, og sier at i motsetning til «utfasing», betyr det ikke nødvendigvis at bruken av fossilt brensel er på vei mot null. Enda mindre gir denne teksten en klar frist for å stoppe bruken av fossilt brensel. Men å «overgå fra» virker fortsatt en smule sterkere enn å «redusere» eller «fase ned», som var andre alternativer som ble tilbudt.

Det er også bemerkelsesverdig at denne klausulen snakker om å gå bort fra fossilt brensel i energisystemer helt, ikke bare «uhemmet» bruk. Den sistnevnte formuleringen ville ikke ha antydet noe behov for å gå bort fra fossilt brensel, forutsatt at du bruker karbonfangstteknologi.

Men det er mange smutthull

Karbonfangst vises imidlertid i den neste klausulen som en av de grønne teknologiene som land oppfordres til å «akselerere» – noe som vil bekymre de som bekymrer seg for at det vil bidra til å støtte fossilindustrien.

Språket som ble enighet om på COP26 om å «akselerere innsatsen mot avvikling av uforminsket kullkraft» overlever uendret, til tross for innsats her for å styrke formuleringen rundt det mest forurensende fossile brenselet.

En annen klausul som har ført til en viss kvalme er utsagnet «at overgangsdrivstoff kan spille en rolle i å lette energiovergangen samtidig som de sikrer energisikkerhet». Dette er en tilsynelatende referanse til fossil gass, som presenteres av talsmenn som et mindre forurensende alternativ til kull.

Teksten introduserer sitt språk om energisystemer ved å si at land kan ta hensyn til «sine forskjellige nasjonale forhold, veier og tilnærminger» – ordlyd som noen regjeringer kan bruke for å presse på for fleksibilitet rundt sine forpliktelser.

Utviklede land har langt å gå på klimafinansiering

Under plenumsdiskusjonen der avtalen ble godkjent, understreket en rekke utviklingsland det presserende behovet for at rike land gir mer støtte til klimafinansiering.

Den globale oversikten hadde et anstendig språk på omfanget av denne utfordringen. Den advarte om det «voksende gapet» mellom finansieringen som utviklingsland trenger for å finansiere sine klimarelaterte forpliktelser, og støtten de så langt har sikret. Deres behov for tilpasningsfinansiering er estimert til 215-387 milliarder dollar i året dette tiåret, advarte den.

Men selv om den erkjente at tilpasningsfinansiering «må oppskaleres betydelig» utover doblingen (fra 2019-nivåer, innen 2025) som allerede er avtalt, var teksten kort på detaljer om hvordan dette skal oppnås.

På samme måte, mens teksten ønsket velkommen til den første finansieringen som ble gitt til det nye klimatap- og skadefondet, utgjør disse forpliktelsene – på under 1 milliard dollar – «en første nedbetaling», som Simon Stiell, eksekutivsekretær for FNs rammekonvensjon om klima. Forandre, sa til journalister i dag.

En massiv økning i midler til lavkarbonenergi er også nødvendig. En av hovedgevinstene for COP28-president Sultan al-Jaber var avtalen her om å tredoble fornybar energikapasitet globalt, og doble den gjennomsnittlige hastigheten på energieffektiviseringsforbedringer, innen 2030.

Teksten gjorde det klart at klimafinansiering – både for å begrense klimaendringene og for å svare på konsekvensene – vil «tre mange ganger».

Den bemerket at kapitalen er der for å lukke investeringsgapet, men bemerket «barrierer for å omdirigere kapital til klimatiltak». Interessant nok kalte den beskatning som en av de «nye og innovative finansieringskildene» for regjeringer å utforske – et lovende område, som vi fremhevet forrige uke.

Å fylle disse klimafinansieringshullene vil stå øverst på agendaen ved neste års COP29 i Baku, Aserbajdsjan. Forberedelsene til arrangementet bør begynne i dag. (Simon Mundy)

Dagens sitat

«Dette resultatet reflekterer den aller lavest mulige ambisjonen som vi kunne akseptere, i stedet for det vi vet, ifølge den beste tilgjengelige vitenskapen, er nødvendig for å raskt håndtere klimakrisen.»

— Madeleine Diouf Sarr, leder av gruppen for minst utviklede land

Smart lesning

Tillatelsesregler er i USA, skriver Brooke Masters.