NEW YORK — Sommeren 2022, dager før Høyesterett veltet Roe v. Wade, samlet rundt 500 jenter på videregående skole seg i Missouri for en ukelang falsk regjeringsleir der de valgte sin egen guvernør og satte en kvinnelig høyesterett som skulle avgjøre sine egne kropper.
Ikke alle kom fra samme del av det politiske spekteret eller følte på samme måte om abort. Men i en håndfull dager var det stemmene deres som talte. Det var i løpet av den uken dokumentarfilmskaperne Jesse Moss og Amanda McBaine valgte å filme oppfølgingen av deres prisbelønte 2020-film «Boys State».
«Det føltes som om vi hadde gått fra denne typen – ikke helt utopi – men denne forestilte, fantastiske verdenen der vi hadde kontroll over kroppene våre og vi var involvert i disse samtalene,» sier Nisha Murali, en av de håndfulle unge kvinnene som fulgte i filmen. «Og så ble det bare revet bort fra oss.»
«Girls State», som debuterer fredag på Apple TV+, er, i likhet med «Boys State» fra 2020, en valgårsdokumentar der nasjonal politisk diskurs oppleves og reflekteres gjennom tenåringer som blir voksne.
«Programmene er unikt sensitive instrumenter som fanger opp disse frekvensene av amerikansk politisk liv. Det er ikke en overraskelse at abort vil stå i sentrum i den samtalen, sier Moss. «Vi visste at retten ville behandle en enkelt sak. Vi ba om at det ikke ville være fartsgrenser – noe som har skjedd.»
Allerede før «Boys State» hadde premiere, vurderte filmskaperne en «søsken»-film. Selv om det er mange konsekvenser, er «Girls State», på overbevisende og opplysende måter, ikke en tvilling til «Boys State».
Boys State-programmet, drevet av American Legion siden 1935, er mer kjent og bedre finansiert. (Bill Clinton, Dick Cheney og Rush Limbaugh er tidligere deltakere. Det samme er Mark Wahlberg.) Dokumentaren fra 2020, som kroniserte Texas Boys State, forsøkte å fange opp om de politiske holdningene til tidligere president Donald Trump hadde filtrert inn i unge menn. Resultatene var et medrivende mikrokosmos.
Tenåring i Missouri, Emily Worthmore, meldte seg på Girls State og forventet en opplevelse som hun så i den filmen. Worthmore, en kjærlig, ambisiøs, konservativt anlagt ung kvinne fra St. Louis-forstedene, kom klar til å delta i lidenskapelige politiske debatter.
«Men vår, på grunn av måten det spilte på, var det ikke satt opp for at vi skulle ha disse store debattene og kjempe og alt det der,» sier Worthmore. «I stedet var det slik: Så hvorfor er det slik?»
Det Worthmore og andre innså var at systemet med Girls State ikke var det samme som Boys State som ble holdt over campus ved Lindenwood University. Jenteprogrammet ble finansiert av en egen organisasjon, American Legion Auxiliary, hadde en kleskode som noen anså for streng og planla ikke sportsaktiviteter slik guttene gjorde. Det var leirjubel for jentene, men ikke guttene. Missouri-guvernøren deltok på den siste seremonien i Boys State, men ikke Girls State.
Som de gjør i så mange aspekter av livet, fant de unge kvinnene i «Girls State» seg samtidig forfølge et mål mens de var svært bevisste på begrensninger på dem.
«For meg er en av kreftene til denne filmen å lage en usynlig ting som er bakt inn i strukturen til alt synlig,» sier McBaine. «Jeg elsker at det så blir en del av samtalen etter å ha sett denne filmen.»
Enten på grunn av disse faktorene eller andre, er det et bånd som forbinder de unge kvinnene i «Girls State». Filmen er ikke kort på spenning, uenighet eller konkurranse. Men det er mer preget av øyeblikk med støtte. En rådgiver taler til en forsamling: «Vi har alle, på våre egne forskjellige måter, vokst opp i en verden der vi aldri har sett en kvinnelig president.»
«Selv når de gikk inn i «Boys State», sa folk: «Det kommer til å bli Lord of the Flies.» Og til en viss grad er det det du ser. De er konkurransedyktige og slår ut. Men mer det vi så – og det var overveldende med «Girls State» – var behovet for å koble til, sier McBaine.
Murali mister sitt bud på en høyesterettsplass, men blir venn med sin politiske fiende. Etter nederlaget snakker Murali reflektert om presset hun og andre er under for å leve opp til forventningene – ikke minst forventningene de har til seg selv.
«Som kvinner kler vi oss alle inn i denne ideen om hvem vi skal være. En del av det er som en forsvarsmekanisme, i hvert fall for meg. En del av det er angst, sier Murali. «For meg er en stor del av dette bildet av å være veldig kompetent, veldig kunnskapsrik, veldig seriøs. Girls State for meg handlet om å prøve å finne ut hvor mye av det som var ekte.»
Worthmore kom inn i Girls State, som hun sier, etter å ha vunnet hvert valg hun har deltatt på siden fjerde klasse. Men mens hun raskt vinner utbredt beundring for sitt engasjement med hver jente der – hun gjør et poeng for å lære alles navn – kommer Worthmores guvernørkampanje til kort. Talen hennes går ikke som hun vil. Etterpå stopper en av konkurrentene henne i en trappeoppgang og forteller henne gjentatte ganger at hun ikke trenger å være perfekt.
«Jeg tror det er et av de beste, mest menneskeliggjørende øyeblikkene i historien,» sier Worthmore. «Det var definitivt noe jeg trengte å høre. Jeg vet at jeg ikke trenger å være perfekt, men samtidig vil du ikke rote til.»
På mange måter blir «Girls State» en film som handler mindre om politisk seier enn om nederlag. Etter Worthmores tap, bestemmer hun seg for å bruke sin siste dag på Girls State til å rapportere en historie om ulikhetene mellom de to programmene – en journalistisk handling like inspirerende som alt som er sett på film siden «Spotlight».
Overskriften på Worthmores stykke bagatelliserer noen av spørsmålene som ble reist. Men artikkelen hennes og andres kritikk førte til noen endringer i Missouri-programmene. Kleskoden var avslappet. Atletiske muligheter ble utvidet. Og nå har gutter og jenter kombinert klassearbeid.
«Jeg tror den virkelige verden har begge kjønn,» sier Worthmore. «Hvor reelt er det politiske systemet hvis du bare jobber med ett?»
Etter å ha tilbrakt årevis fordypet i simuleringene, har de gifte filmskaperne – mens de oppdrar sine egne to tenåringsdøtre – kommet unna bare mer overbevist om at det amerikanske politiske systemet ville være bedre tjent med å reflektere Girls State enn omvendt.
«Det føles som noe verdifullt å holde fast ved,» sier Moss. «Hvis vi skal ha en politisk fremtid som opprettholder dette demokratiet, virker det trist å si at vi må henvende oss til 17 år gamle jenter for å presentere det for oss. Men kanskje det gir full mening.»
Murali, 18, studerer nå ingeniørfag og filosofi ved Texas A&M. Hun er usikker på sin politiske fremtid, men vet at hun vil forbli forlovet. Hun forblir forandret av opplevelsen.
«Jeg lærte å mislykkes,» sier hun. «Jeg lærte å pivotere etter feil.»
«Det betyr noe ikke bare for meg, men mange av jentene i Girls State som så disse kameraene,» legger Murali til. «Det betyr noe å vite at det du har å si anses som viktig nok til å være på kamera.»
Worthmore, 19, studerer nå kommunikasjon ved Lindenwood, hvor hun vant et stipend under Girls State. Førsteårsstudenten har meldt seg inn i et journalistselskap, et selskap og jobber på radiostasjonen.
«Jeg har allerede et kontor med utsikt over fotballbanen,» sier hun.
___
Følg AP Film Writer Jake Coyle på Twitter på:
