PHILADELPHIA — Han undersøkte Arizona-publikummet som hadde betalt for å få et brytende glimt av planetens mektigste tungvekter, målt i både billettvekter og blekkfargede muskler. Så lot The Rock misbruket fly. Og som med så mange offentlige utbrudd i disse dager, var det ikke nok å angripe motstanderne. Han måtte fornærme folket også.
«The Rock gjorde litt research, og her er hva han fant ut. Dette er sannheten. Dette er et faktum. Byen nr. 1 i Amerika for bruk av kokain og meth er Phoenix, Arizona, sa The Rock til en brølende folkemengde som så ut til å glede seg over fornærmelsene. Da og først da la han smældet ned på WrestleMania-motstanderne.
Var The Rocks påstander sanne? Eller bare en motor for kraftig søppelprat? Viktigst av alt: Er det noen som virkelig bryr seg, så lenge underholdningsverdien er skrudd ned til 11 og WWE får flere fans til å se og skaffe penger for sitt karakteristiske opptog, WrestleMania, som utspiller seg i Philadelphia denne helgen?
Langs de grumsete linjene som fletter sammen sport, underholdning og ja, politikk, har etosen om å være dårlig aldri vært så god. Si hva du vil. Vil du ha. Publikum spiser det opp. Og i flere tiår, på en eller annen måte, har den glorete verden av profesjonell bryting sittet midt i det hele.
Utenfor ringen byttet Superman-spandexen for Clark Kent-briller og en skinnjakke, Dwayne Johnson lager sin godmann-image for å koble til filmene hans, tequila-etiketten, herrepleielinjen hans, ligaen hans – forretningsinteresser der bunnlinjen gjør det ikke kreve å kalle konkurransen for en haug med «rody-poo candy-asser.» Men under husets lys hver uke på direktesendt TV, vet Johnson at historiene selges på hans Hollywood-hæler.
«Jeg føler at alle ønsker å være den gode fyren, den flinke jenta. Alle ønsker å bli elsket og heiet og betraktet som helten, noe som er flott og det er naturlig,» sier han. «Men, jeg har følt i min karriere, den sjeldne luften er når du har muligheten til å ta den i halsen, du ikke la det gå. Og det er muligheten til å være en stor skurk.»
The Rock er satt til å stå i hovedrollen en av to netter av det årlige WrestleMania-arrangementet denne helgen i Philadelphia, hvor mer enn 70 000 fans hver natt forventes å pakke sammen NFL-stadion som er hjemmet til Eagles.
Bannere til favorittbryterne dine, eller de du elsker å hate, har kvalt bygatestenger. Philly har blitt overkjørt av wrestling-konvensjoner, signeringer av autografer, uavhengige wrestling-show, podcast-opptak, en 2K24-spillturnering og alt annet som har gjort industrien til et mainstream-kulturelt fenomen.
Fra starten ble WrestleMania født til å være annerledes.
Mr. T og Muhammad Ali hjalp til med å pakke Madison Square Garden i 1985, og «The Showcase of the Immortals» gjorde raskt en natt med bryting som vanligvis er reservert for røykfylte arenaer, til underholdningens Super Bowl. Når WrestleMania nærmer seg 40, har det aldri vært større – selv med ideen Vince McMahon en paria og kastet ut av selskapet i kjølvannet av et søksmål om seksuelle overgrep.
Ja, McMahon og Donald Trump floket til og med inn i WrestleMania i 2007 i en «Battle of the Billionaires»-kamp.
«Donald Trump, til en viss grad, representerer en god del americana,» sa McMahon i 2007. «Han er større enn livet, noe som virkelig passer inn i hva WWE er.»
Kanskje bryting virkelig representerer hvem vi er som nasjon. Men selv om du fortsatt knipser på nesen som om du tok en eim av kokt melk over ideen om at noen ville like denne smaken av bryting, er sjansen stor for at du fortsatt har hørt om The Rock og Hulk Hogan. Andre the Giant og John Cena. Du har knipset inn i en Slim Jim fordi Randy Savage beordret deg til det, eller la ut et «Woooo!» på en hockeykamp som Ric Flair. Dave Bautista vant et WrestleMania-mesterskap før han noen gang voktet galaksen.
«Se på hvordan det ble markedsført på 80-tallet, da Vince McMahon virkelig forandret hele bransjen for alltid,» sa forfatteren Brad Balukjian, hvis nye bok er om 1980-tallets WrestleMania-stjerner. «Han har actionfigurene, han har tegneserien og sengetøyet og matboksene. Han gjorde disse gutta om til Batmans og Marvel Cinematic Universe på 80-tallet, på en måte.»
Fansen har lenge vært inne på problemet – og omfavnet det. Det er en gjensidig avtale som til og med betaler kunder for å spille sine egne roller i den firesidige ringforestillingen. Så de heier. De buh. Og til tross for alle bevis på det motsatte, aksepterer de åpent at hvert trekk er like legitim en sportslig handling som alt som finnes i en ukesballkamp.
Wrestling lot så lenge som om de var på topp. Komikeren Andy Kaufman fikk gisp da han ble slått av bryteren Jerry Lawler på «Late Night with David Letterman». Men teppet ble revet opp for lenge siden. På onsdag dukket Johnson og WWE Universal Champion Roman Reigns opp på «The Tonight Show» uten noen produsert teater på deres siste hypejobb foran WrestleMania.
Tidligere WWE-stjerne Dave Schultz slo en «20/20»-reporter på 1980-tallet for å ha kalt bryting falsk. Nå har ESPN, The Athletic, Sports Illustrated og CBS Sports dedikerte sider som rapporterer om både historier og nyheter bak kulissene, hvor det virkelige dramaet er mer sannsynlig å finne. Brytingsnyheter blir behandlet like seriøst som alle andre idretter.
Men er det det? En sport, altså.
Diskuter definisjonen alt du vil. Bryting – en forløper til reality-TV og alle de ekte husmødrene – går ingen vei. Og dens største fans er ofte idrettsutøvere som ønsker å etterligne de superstore stjernene.
Denne uken var Joel Embiid i ferd med å røpe at han led av depresjon under en skade som kostet ham to måneder av NBA-karrieren. Men før Philadelphia 76ers store mann løsnet seg, dro han på seg en WWE-t-skjorte med slagordet til wrestlingselskapets mest frekke fraksjon, Degeneration X: «Suck It».
For proffbryting er momentum nærme. WWEs ukentlige TV-show «Raw» vil flytte til Netflix neste år som en del av en stor streamingavtale verdt mer enn 5 milliarder dollar. Det er noen seriøse penger som til og med «Million Dollar Man» Ted DiBiase ville misunne.
Så fortsett. Snurr på bryting. Eller gi slipp, vende det blinde øyet til utflukten og omfavne Hulkamania og vanviddet som fulgte som en av hoveddelene i det globale sportslandskapet. For den forlater ikke bygningen med det første.
Tenk på John Kruk, pensjonert Phillies-stjerne og team-kringkaster. Du skulle tro at høydepunktet av baseball hvert år ville være et must-see for ham. Men hvis proffbryting kommer til byen, som han fortalte bryteren Kofi Kingston på TV nylig, vil andre prioriteringer råde.
«Hvis det var en World Series-kamp, hvis Phillies ikke deltar, og bryting var på,» sa Kruk, «jeg ser på bryting.»
___
AP sport:
