Benjamin Netanyahu er under økende press fra gjentatte demonstrasjoner fra motstandere og sinte gisselfamilier etter nesten seks måneders krig i Gaza, men den israelske statsministeren som har overlevd så mange kriser, er vanskelig å få tak i, sier eksperter.AFP.
Benjamin NetanyahuFoto: JINI / Xinhua News / Profimedia
Krigen mot Hamas i Gaza, etter den palestinske islamistbevegelsens blodige angrep på Israel 7. oktober, er under økende kritikk, og døden til syv hjelpearbeidere på Gazastripen tirsdag etter en israelsk streik har utløst internasjonal forargelse.
En ny demonstrasjon av motstandere og familier til gislene er planlagt til onsdag kveld i Jerusalem, for fjerde natt på rad, foran Knesset (det israelske parlamentet), hvor de har satt opp telt.
Statsministerens motstandere anklager ham for sikkerhets- og etterretningssvikt som førte til det enestående angrepet 7. oktober, som etterlot anslagsvis 1160 israelere døde, de fleste av dem sivile, ifølge en AFP-opptelling basert på offisielle tall. Samme dag ble rundt 250 mennesker kidnappet og 130 av dem er fortsatt gisler, hvorav 34 døde, i Gaza, ifølge Israel.
Som gjengjeldelse startet Israel en krig mot Hamas på Gazastripen, og drepte nesten 33 000 mennesker, hovedsakelig kvinner og barn, ifølge Hamas.
Synkende popularitet…
Demonstrasjonene har mangedoblet seg de siste ukene i Israel, og trakk titusenvis av mennesker sent i forrige uke, spesielt i Tel Aviv. Demonstranter sier også at dyp politisk splittelse skapt av Netanyahus mye kritiserte rettsreform i fjor har svekket landet.
På rettssak for flere korrupsjonssaker blir han av kritikerne anklaget for en interessekonflikt og for å ville at denne reformen skulle unnslippe hans rettslige problemer.
Etter å ha sett sin popularitet stupe siden 7. oktober, er Netanyahu svekket ikke bare politisk, men fysisk. Søndag kveld fremsto han blek og sliten på en pressekonferanse som ble holdt kort tid før brokkoperasjonen, for så å se enda blekere ut da han forlot sykehuset tirsdag.
Demonstranter tenner fakler under en protest i Tel Aviv. Foto: Eyal Warshavsky / Zuma Press / Profimedia
For Emmanuel Navon, en statsviter og professor ved Tel Aviv University, ble Netanyahu «allerede ansett som en politisk død mann flere ganger og visste hvordan han skulle komme seg» i løpet av sin tretti-pluss år lange politiske karriere, hvorav seksten som statsminister, den politiske sier en forsker til AFP.
I fjor møtte han en av de største folkelige protestbevegelsene i landets historie mot rettsreformen, større enn demonstrasjonene de siste ukene.
Men nå må han også forholde seg til sinnet til gislenes familier og striden om fritak for ultraortodokse jødiske ungdommer fra verneplikt, som har fått økende kritikk ettersom krigen i Gaza pågår i nesten seks måneder.
Et angrep som det 7. oktober, som sendte sjokkbølger gjennom Israel, ville ha avsluttet den politiske karrieren til en hvilken som helst annen leder, men Navon, selv et tidligere Likud-medlem, mener Netanyahu «ikke kan bringes ned innenfra» fordi «gjorde Likud til en familiebedrift, der det ikke er uenighet.»
«Etter meg flommen»
«Jeg tror ikke han vil bli erstattet i Likud, i hvert fall ikke nå», sier Gideon Rahat, en statsviter ved det hebraiske universitetet i Jerusalem, enig. «For tidlig valg trenger du en alternativ regjering, og jeg tror ikke det vil skje,» sa han til AFP.
Etter Rahats syn er fortsettelsen av krigen i Gaza et spørsmål om politisk overlevelse for Netanyahu: «Så lenge krigen fortsetter, kan han si at det ikke er mulig å holde valg. Han prøver alltid å rettferdiggjøre seg selv for å forbli statsminister», forklarer Rahat.
Martin Kramer, en historiker ved Tel Aviv-universitetet, sammenligner dagens situasjon i Israel med «Yom Kippur-krigen», overraskelsesangrepet som ble satt i gang av Egypt og Syria i oktober 1973 og som falt daværende statsminister Golda Meir.
Til sammenligning er det i dag, seks måneder inn i krigen, «ikke noe ansvar offisielt tildelt og ingen har trukket seg», skriver Kramer på sin nettside. Og Netanyahu «føler ikke behov for å påta seg noe ansvar». «Jeg tror potopol kan være hans motto,» sier han.
