Kunngjort i loven om høyere utdanning 199/2023, ble Code of University Ethics and Deontology (CcEDU forkortet) lagt ut til offentlig debatt 26. januar.
Marian PopescuFoto: Personlig arkiv
Fra loven lærer vi at det er arbeidet til en rådgivende kommisjon i departementet, kalt CNEMU: National Ethics Commission of University Management. Jeg leter etter noe om CNEMU. På nettsiden edu.ro er informasjonen fra 2017 da den ble etablert og da den ikke hadde «nasjonal» grad. CNEMU har ikke et funksjonelt nettsted. På adressen Hvorforro 2021 er den nyeste, blant de få setningene som offentlig informasjon. Verre er at lov 1/2011 fortsatt vises på nettstedet som en referanseakt. Lov opphevet ved den nye loven om høyere utdanning 199/2023. Selv da det ble kalt CEMU, fungerte siden på den tiden enten ikke eller var ikke oppdatert.
Hva betyr «rammekode»? Tolkningene, filologiske, men fremfor alt juridiske, er forskjellige: det ser imidlertid ut til å være en kodeks plassert i et lovverk. Men en kode kan også være en lovgivende handling, ikke bare normativ. Og slik er det siden – vi vet ikke hvorfor fordi ingen har forklart så langt – det vil bli godkjent ved et regjeringsvedtak. Departementet var ikke nok. På samme måte må de etiske retningslinjene godkjennes av departementet. Universitetets senat var ikke nok. Sentralisering og behovet for kontroll og overvåking er allerede tydelig. Struktur hierarkisk, sjefete, rekkefølge av utdanningssystemet er, ser det ut til, det eneste lovgivende paradigmet der beslutningstakere ser utdanningsloven, dens fagpersoner, dens mottakere.
CcEDU dekker to områder som har noe til felles, men også noe spesifikt: Etikk, henholdsvis Deontologi. Mesteparten av tiden er de blandet i dette forslaget, slik at det mer enn en gang er vanskelig, spesielt for de som ikke har for vane å lese slike dokumenter, å sette pris på effektiviteten av bestemmelsene i teksten. Språket, tre, hjelper lite.
I den forklarende merknaden som følger med prosjektet finner vi på side 1 at «bestemmelsene…pålegger…». På side 2 blir vi fortalt om «aktørene som er involvert i universitetsetiske prosesser«. Min vekt: igjen, misbruket av begrepet «skuespiller» som kaster en merkelig glorie over kunstneryrket bør opphøre i offisielle dokumenter. Fordi vi som konsekvens bør bruke beslektede termer: regissør, scene, setting, tekst, sufflør osv. Noe en offisiell, seriøs tekst ikke vil gjøre. Ordlyden (egentlig: hva betyr det?) «etikkprosesser» er vag. Vi vet ikke. På samme side snakkes det om å «øke tilliten til aktørene som er involvert i pedagogisk handling». Utover det irriterende misbruket av «skuespiller», mangler vi kjernen her: stol på hva? Vi vet ikke. Men på side 3, på 3.2., dukker det opp noe som virkelig er bekymringsfullt: den sosiale virkningen av den nye rammekoden er forbeholdt akademiske miljøer. Den som tenkte/skrev det innser ikke at den sosiale påvirkningen er mye større når det kommer til dårlig oppførsel, intellektuelt tyveri, svekket tillit til vitenskap osv. Men kanskje det krever for mye.
Og la oss nå se litt nærmere på rammeverket.
Det første som springer ut ved art.7 er at rammeforskriften til Universitetets etikkkommisjon er godkjent av Kunnskapsdepartementet. Hvorfor? Hvorfor ikke senatet som universitetets øverste beslutningsorgan? Logikken i den juridiske/administrative handlingen vil rettferdiggjøre dette siden CcEDU selv bør godkjennes ved regjeringsbeslutning (GD).
Beslutningstakernes vilje til å autoritativt sentralisere utdanning gjenspeiles bare av dette eksemplet: en etikkkodeks er fellesskapets attributt, her universitetet, som er akkreditert ved lov, inkludert grunnloven, for å utvikle sin tjeneste til samfunnet ved å sette ut i livet det den vet for å gjøre det som er best: å forske på og overføre det som er grunnleggende for verden i dag og i morgen. Hvorfor kunne ikke universitetet selv validere sine egne etiske retningslinjer? Siden – vi vil se umiddelbart – ville det være, spinkle og få, mekanismer av sjekker og kontobalanser ved utglidninger?
Men, overraskelse! Disse mekanismene, enhetene eller nasjonale råd de er for det meste flådde, skjell vakkert polert av byråkratisk språk. Av bestemmelsene i den nye rammekoden ser vi tydelig ikke bare at domstolen som hadde sin konkrete rolle, Nasjonalt etisk råd, nå er igjen i Forskningsdepartementets domstol. Vi ser nå tydelig, som Edupedu allerede har dokumentert, at CNATDCU er devitalisert i utøvelsen av viktige plikter angående doktorgradsplagiering. Ved å fjerne bestemmelsen vedr selvrapportering, CcEDU amputerer på alvor universitetets samfunnsoppdrag. Universitetets etiske komiteer kan juridisk sett være blinde nå: selv om media rapporterer, analyserer, avslører akademisk tyveri eller andre former for manglende etikk og integritet, kan komiteene blidgjøres. Ikke Kan det er jobben deres.
CcEDU har artikler med redundant innhold, som art.14, art.16, art. 17 eller, i kapittel IV, art. 26 når det gjelder overtredelser. Noen av formuleringene deres er lett latterlige på grunn av den verbale klisjeen strippet for innhold. For eksempel er blant avvikene inkludert de «som bryter med beskyttelsen av rettigheter…» (bokstav «a») eller de «som inngrep verdighet …» (bokstav «b»). Hvordan vil «skade» og «lemlestelse» bli analysert av en kommisjon? I dokumentet er det gjentatte bestemmelser selv om de står i UH-loven. (se avsnitt 6 om uforlikeligheter). Forsetterforsømmelse fremkommer også i art. 14 hvor en repeterende streng, fra «a» til «f», kunne vært kortfattet. Denne artikkelen produserer også nyheten at den etablerer normer for etikk og deontologi for ulike kategorier av mennesker og ulike kategorier av aktiviteter som om de handles i henhold til status: lærer, student, administrativt personale, ledelse, etc. I alfabetisk rekkefølge inkluderer disse etikk- og deontologinormene fra rammekoden … normer i undervisnings- og forskningsaktivitet; i aktiviteten med kommunikasjon, publisering, formidling og vitenskapelig popularisering; i å utøve oppgavene til ledelsesfunksjoner; om respekt for mennesket og verdighet; gjelder for studenter, doktorgradsstudenter, postdoktorer eller andre kategorier; spesifikke for de kanoniske og dogmatiske prinsippene til den respektive kulten som ikke strider mot de ovennevnte normene (!). De har alle blitt satt her, i denne artikkelen 14, enten de er relatert til denne CcEDU eller ikke.
Art virker defekt for meg. 29, paragraf. 2 hvor de oppførte sanksjonene gjelder ulike kategorier ikke bare som status, men også som forfattere av akademiske «forbrytelser»: du har samme sanksjoner for en bachelorstudent som for en PhD-student eller postdoktor! Ikke-differensieringen, som tar hensyn til alvoret og typologien til akademiske lovbrudd, som observert av IRAFPA (www.irafpa.org), for eksempel, som også foreslår en solid analysemetode, vil skape problemer for etiske komiteer.
Til slutt, la meg også merke meg vedlegget til denne CcEDU, med tittelen «Settet med referansestandarder for universitetsetikk og deontologi i universitetsledelse». Her er det tydelig at den som «designet» teksten ikke vet hva «objektiv» betyr, og forveksler det med typer aktiviteter. Vedlegget er en tabell med tre kolonner: Standarder, Ytelsesindikatorer, Risikoer. Når du prøver å forstå hvorfor en standard uttrykkes av indikatoren som kalles «objektiv», er det noe galt. Når vi i stedet for kortfattethet har fortellinger som faktisk begynner i stil med tiltakene, med å «etablere …» osv., er det klart at den byråkratiske mentaliteten, noen ganger partisk (det gamle språket, duh!) dukker ikke sjenert frem.
Så settet har bare én «generell målsetting»: «Øke graden av implementering av integritetstiltak på nivå(sic!) av høyere utdanningsinstitusjoner». Det er oppnåelig gjennom fire «spesifikke mål»: Grunnleggende prinsipper; Forholdet til fagmiljøet; ressursforvaltning; Rapportering og etterlevelse. Hvert spesifikt mål foreslår standarder, indikatorer og risikoer. Vedlegget er, som de sier, til art. 25, i tjeneste for CNEMU. Som, forresten,hele rammeverket, som fastsatt i lov om høyere utdanning i art. 154, paragraf 5, bokstav «d». Om CNEMU så vi hvor operativt det er. Loven gir CNEMU, se art.154, nr. 2, et ekspertregister, oppnevnt selvfølgelig av ministeren, men også gjennom samråd med det nasjonale rektorrådet. Utpekingen av medlemmer tar hensyn til tre kriterier: kompetanse (i hva?), «aktiveringsvilje», etisk ren akademisk CV. Rollen til disse ekspertene er todelt: når de gir tekniske synspunkter angående interessekonfliktene til noen av medlemmene i kommisjonene, når de tilbyr «spesifikk ekspertise» når «dette behovet er identifisert i de nasjonale kommisjonene». Som vi vet er det ikke enkelt å identifisere behovet. Spesielt når hun ikke trenger å bli identifisert.
Den som jobbet med dette forslaget vet ikke så mye om etikk generelt, etikk og akademisk deontologi spesielt. Det er en type dokument laget for å tikke. Fordi han «ikke ser» i det virkelige akademisk og forskningsliv, av forvrengninger av mellommenneskelige eller autoritetsforhold. Den blander ulike nivåer av oppfatning, termer og konsepter som ikke er klare i sammenheng med de respektive avsnittene.-Les resten av artikkelen på Contributors.ro
