Finland av den tidligere ambassadøren i Moskva Hannu Himanen mener at grunnloven bør endres slik at regjeringen med parlamentarisk ansvar også får fullt ansvar for utenriks- og sikkerhetspolitikken. Republikkens president ville dermed være et representativt statsoverhode i fremtiden.
Det forklarer Himanen i sin bok, som kommer ut torsdag Hvor selv engler frykter (Docendo) uttalte at den nåværende tohodede ledermodellen for utenrikspolitikk gjør arbeidet til både presidenten og statsministeren vanskelig.
«Som et resultat er både statsministeren på Det europeiske råd (EU-toppmøtene) og presidenten på NATO-toppene en mangelfull aktør», skriver Himanen.
Dette er ifølge ham ikke egnet til å fremme utviklingen av samarbeid mellom EU og NATO i Finlands interesse, også i spørsmål om hard sikkerhet og forsvar. Ved å reformere sin grunnlov ville Finland også plassere seg selv i hovedstrømmen av europeiske demokratier som sitt eget, ifølge Himanen.
Himanen vurderer i sin bok at presidentens fullmakter er styrket i praksis Sauli Niinistön i funksjonsperioden, selv om det ikke er gjort endringer i loven.
I følge Himanen har Niinistö strengt tatt på sin utenrikspolitiske beslutningsmakt og har til tider vært klar til å utvide sine handlinger utenfor sine formelle fullmakter, for eksempel under korona-pandemien.
«Himanen går gjennom en rask overgang til NATO.
Hovedansvar ifølge Himanen har utvidelsen av presidentens makt vært støttet av andre snevre politiske eliter og spesielt regjeringer, som den ene etter den andre har vist liten interesse eller interesse for å styre utenriks- og sikkerhetspolitikken. Ifølge Himanen utnyttet Niinistö dette «maksimalt».
«Slike regjeringer hadde verken forutsetninger eller kompetanse til å ivareta sin konstitusjonelle oppgave med å lede utenrikspolitikk i samarbeid med presidenten, men de hadde gitt Niinistö godt med handlingsrom», skriver han.
Ifølge Himanen endret ikke engang statsministeren på situasjonen Sanna Marin (sd), som avviste Niinistös forslag om en «koronaknyttneve» og flere ganger tok stilling til utenrikspolitikken uten å bli enige om saken på forhånd med presidenten.
I boken vender Himanen Niinistös ofte gjentatte favorittlignelse om Russland mot presidenten selv.
«Han fylte plassen sin: Kosaken tok det som var løst.»
Flere Ifølge Himanen har den utenrikspolitiske inkompetansen til påfølgende regjeringer, sammen med Niinistös store personlige popularitet, ført til illusjonen om at utenrikspolitisk maktdeling fungerer bra, om ikke i teorien, i hvert fall i praksis.
93 i grunnloven. rangen ifølge «Finsk utenrikspolitikk ledes av republikkens president i samarbeid med regjeringsrådet». I samme avsnitt heter det at Regjeringen er ansvarlig for beslutninger som fattes i EU. Uavhengig av tema er Finland representert på EU-toppmøtene av statsministeren, ikke presidenten.
STT nådde ikke Niinistö for å kommentere saken.
I årevis I sin bok om 2020–23 går Himanen også gjennom utviklingen av Finlands forhold til Østen og den raske overgangen til NATO etter at Russland startet sitt storstilte angrep på Ukraina. Ifølge hans tolkning forble Finlands politikk frem til februar 2022 for å være en god nabo til Russland.
«Under Niinistös ledelse mente Finlands politiske elite at forholdet mellom Finland og Russland kunne isoleres fra verdenspolitikkens turbulens til en egen fredsøy, et stabilt minivers», skriver Himanen.
Selv om Finland hadde vært i EU i nesten 30 år og den kalde krigen lå langt bak, så forestilte Finland seg iherdig at «mellom Vesten og Russland ville være et gap mellom Finland».
I følge Himanen var forsiktighet med hensyn til NATO ikke begrenset til kun politikere. I Helsingin Sanomat publisert 19. desember 2021 i redaksjonen det ble uttalt at «Finland har ingen grunn til å endre sin politikk» og at «forberedelsen til NATO-medlemskap ville øke ustabiliteten».
«Avisen foreslo … å fryse muligheten for en allianse i en situasjon der spenningen har økt og forutsigbarheten er svak. Da ville vi handle akkurat slik Russland ville at Finland skulle opptre», var Himanen overrasket.
Å snakke om NATO-medlemskap var så forsiktig at da Niinistö i sin nyttårstale tok opp Russlands tidligere «ulemper» og svarte på dem med å gjenta Finlands tidligere politikk om muligheten for å søke om NATO-medlemskap, fikk talen enorm oppmerksomhet og ble til og med «overtolket». «.
«Niinistö tok dyktig et lite, men akkurat passe skritt fremover i en vanskelig situasjon. Selv en liten retrett ville ha frosset situasjonen og betydd en lempelse av NATO-alternativet», skriver Himanen.
Himanen støttet starten på NATO-medlemsprosessen, selv om han selv, som ekspert på Russland, fortsatt ikke trodde at Russland endelig ville angripe Ukraina i år 2021-22.
Da krigen startet fikk ikke den finske ledelsen klare standpunkter om NATO-medlemskap på lenge. Niinistös hastigt arrangerte besøk i Det hvite hus i mars resulterte bare i en avtale om en «prosessuell» utvikling av sikkerhetssamarbeidet.
«Innbyggerne måtte anta at «prosessuell» fremgang betydde forberedelse for NATO-medlemskap. Prosessen skred frem med lyktene skrudd av, da hele ledelsen, fra presidenten, tiet om sin egen NATO-posisjon», skriver Himanen.
Han ville ha lengtet etter «ledelse og ansvar», men tausheten ble delvis forklart med presidentens myndighetsposisjon.
«Når presidenten har en usedvanlig sterk posisjon i styringen av utenrikspolitikken og han unngår å uttale seg, er det vanskelig for andre å ta et standpunkt offentlig.»
Bombardementet fortsatte i april 2022, da regjeringen ga det til parlamentet aktualitetsrapport om «endringen i sikkerhetsmiljøet». Den vurderte virkningene av mulig NATO-medlemskap, selv om flertallet av folket og partiene allerede støttet søknad om medlemskap.
Døve gjemmer seg ble avsluttet 12. mai, da Niinistö og Marin annonserte at de støtter en rask søknad om NATO-medlemskap.
Til tross for all kritikken og noe motstridende, berømmer Himanen også medlemsprosessen.
«Å bli med i NATO kan betraktes som et vellykket prosjekt, som regjeringen gjennomførte jevnt og effektivt… Fra et demokratisk synspunkt levnet gjennomføringen av medlemsprosjektet lite tilbake å ønske», skriver han.
Ifølge Himanen er det til syvende og sist et definisjonsspørsmål, om Finland var en uavhengig aktør våren 2022 eller om det tilpasset seg den endrede situasjonen i møte med makt, slik det ofte gjorde tidligere.
På tidspunktet for skriving av boken var Niinistös etterfølger ennå ikke valgt. Himanen rammer inn arbeidsplanen sin som følger.
«Den neste presidenten i Finland, som starter i mars 2024, bør venne seg til tanken om at han ikke vil møtes Vladimir Putin i løpet av sin funksjonstid. Det er heller ingen grunn til å nære vrangforestillinger om at Finland, bedre enn hele Vesten, på en eller annen måte kan påvirke Russlands utvikling. Finland kan heller ikke spille rollen som mellomledd mellom Russland og Vesten, og det er ikke lenger i gråsonen eller i Russlands frontsirkel.»
