La oss starte med hva håp betyr. Substantivet stammer etymologisk fra det gamle greske verbet έλπομαιsom betyr at jeg håper, jeg forventer.
I Prometheus av Aeschylus leser vi følgende dialog:
Horos: «Og hvilket middel har du funnet mot frykten for døden?»
Prometheus: «Jeg ga dem blinde forhåpninger.»
Dermed kan håp overvinne selv frykten for døden. På den annen side kan hun være blind, dvs. flyktig. Hvilken ny informasjon gir håpet oss?
Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men frykt. Kjærlighet er en bevegelse av tiltrekning, den bygger broer, mens frykt fører til isolasjon.
Isolasjon er en frakobling av kroppslige sansninger, følelser og tanker i forhold til det sosiale miljøet. Isolasjon utdyper troen på at bare personen har problemer. I denne tilstanden forventer ikke personen en løsning på problemene sine, forventer ikke, tror ikke at han er i stand til å handle alene eller sammen med andre. Han ser for seg at den eneste veien ut er gjennom ekstern hjelp, men han når likevel ikke ut til omgivelsene.
Hvordan blir håp født i frykt?
I denne situasjonen er håp den vanlige måten vi håndterer psykologisk frykt når de blir dominerende i livene våre.
Å skape forventninger om at vi skal gjøre det bedre i fremtiden er en klassisk psykologisk metode som utsetter å løse problemene som angår oss. Gjør vi for eksempel ikke uttalelser som: «Når jeg jobber med meg selv, vil jeg på et tidspunkt kunne komme inn i bedre forhold»?
Disse utsagnene forblir bare ønsker fordi de ikke blir forsterket av viljen. På dette nivået er håp ikke synonymt med tro, nettopp fordi det refererer til fremtiden, som fører til en ond sirkel. Følgende med disse håpene er vanligvis frykten for ikke å få det vi ønsker, og så ender vi opp med å gå tilbake til følelsen av frykt.
Håpet ser ut til å ha seiret, men det betyr ikke at frykten er borte. Det er mulig at håpets seier over frykt er midlertidig inntil folk har basert håp på vilje og tro.
Ifølge Buddha gir frykt sammen med håp opphav til begjær. Frigjør deg selv fra dine ønsker og tilknytning til dem, og du vil automatisk bli ledet til opplysning. «Å ønske seg noe er en bevegelse av håp for noe, ledsaget av en frykt for at det aldri kan gå i oppfyllelse», skrev Manuel Schoch.
Vilje er en åndelig kvalitet som virker på sjelens nivå. De to andre egenskapene er fantasi, som er en mental kvalitet, og kraft, som refererer til evnen til å gjennomføre våre ideer. Derfor mottar viljen ønsket og tankene knyttet til det, d.v.s. måtene å gjøre ønsker til virkelighet.
Men i dag ser vi ofte mennesker uten håp, med bare materielle ønsker og fremfor alt uten vilje og fornuft. Det jeg beskriver er en situasjon hvor instinktet for individuell overlevelse dominerer, det er en dyresituasjon. Hva gjør vi med dyr for å bringe dem til oss? Først mater vi dem, og så varmer vi dem med et kjærtegn.
Hvis vi ønsker å være aktive i sosial solidaritet, devaluerer vi verken frykten eller begjærene eller det flyktige i folks håp. Vi bærer dem med oss og gjennom oss og med andre mennesker. Dette er det første og viktigste trinnet.
Vi snakker om en sosialiserings- og rehumaniseringsprosess, dvs. å snu kursen fulgte alle disse årene med dominerende mønstre av materialisme, frykt og isolasjon.
De som går over fra isolasjon til sosialisering opplever ofte frykt, angst, ønsker og problemer under sosialiseringsprosessen, men de bryter gjennom isolasjonen. Folk ser ulike måter å håndtere det som angår dem, diskuterer problemer, forenes, setter mål. Sosial solidaritet styrker individet internt og eksternt. Etter hvert som mennesket blir sterkere, blir håpet sterkere. Håp basert på vilje og tro fører til handling og videre sosial solidaritet.
Det som for noen virker som et umulig mål og for andre som en fjern drøm, vil kanskje på et tidspunkt berøre grensene for hva som er mulig.
